Vi må få ungdommen heim, ropes det i hele landesdelen! Men roper vi for døve ører?

Utkantene: Moa Björnson, utviklingssjef i Træna, gjør seg refleksjoner over at unge mennesker forlater distriktene i nord og at ikke tilkstrekkelig mange kommer tilbake.

Utkantene: Moa Björnson, utviklingssjef i Træna, gjør seg refleksjoner over at unge mennesker forlater distriktene i nord og at ikke tilkstrekkelig mange kommer tilbake.

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Tenk om vi kunne få en helt ny type tilflyttere: Kom hit, her er spennende, omvekslende og kreativt, uventede ting skjer, også etter kl. 18., skriver Moa Björnson i Helgetanker.

DEL

HelgetankerKjenner dere igjen utsagnet? Ja, det er viktig med tilflytting av unge til Nord-Norge. Vi har lenge følgt statistikken som viser at den yngre generasjonen forlater nord, og ikke tilstrekkelig mange kommer tilbake. Ikke heller tilstrekkelig mange flytter til landsdelen fra andre steder. Dette kan virke dystert, og i desperasjon gjentar man det kjente utsagnet med enda større kraft: vi må få ungdommen hjem!

Et ekko går gjennom de nordnorske byene og distriktene, over fjellene og havet, gjennom skog og ut til de forblåste øyene. Kom heim! Men roper vi for tomme ører? Kallet hører jo vi som bor her, men lytter ungdommen i byene i sør – de som alle ønsker heim?

I det urbaniserte Norge er det et stadig aktuell tema med tilflytting og fraflytting. Det er ikke helt enkelt, men jeg har lyst å grave litt i hva vi egentlig mener med å måtte få ungdommen heim?

Er utsagnet et stille håp om at unge mennesker som har vokst opp i vakre nord, skal komme tilbake å bidra med nytt? Eller er det en skambelegging på kommuner som ikke klart å verne nok om ungene når de vokst opp, og derfor ikke er attraktive nok for å få dem hjem?

I noen tilfeller er det kanskje en skyldlegging på selve ungdommen – de som burde passe på landsdelen sin, gi tilbake til den bygda de kommer fra!

I blant legges skylden på noen helt annen – det er storbyenes feil, det er universitetenes feil, det er for mye som lokker vekk, det er for enkelt å bli igjen i sør.

Mange ganger blir det nok en herlig symfoni av litt av alt dette. Skuffelse, håp, skyld. Generelt lite løsningsorientert.

Men hva gjør vi?

Jo, Rana er faktisk den som jobbet på bra med å rekruttere ungdommen heim igjen. Det er i snitt 6 av 10 i aldersgruppen 25–30 som fortsatt bor i Rana, til sammenligning med 4 av 10 i øvrige Nord-Norge. Mye kan vi nok takke Ranaregionens Næringsforening for, som matcher jobb med ungdommer og holder kontakten under studietiden. Gitt det er verdt.

Men, er det kun jobb som gjør at ungdommen vil komme heim? Ikke bare.

I mange år har jeg levd med den nesten uimotsagte frasen om at det aller fineste er å lykkes med å få unge mennesker fra landsdelen å gjøre det eneste riktige: vende tilbake til bygda si.

Men det er noe som knirker der for meg. Jeg ville selv aldri ha flyttet hjem til stedet jeg kommer fra. Ikke fordi jeg ikke er stolt eller takknemlig for oppveksten min.

Åmål (ja, jeg kommer fra Fucking Åmål) er en herlig plass som har bidratt til mye godt i livet mitt. Men JEG vil ikke bo der. Hvor mange jobber det enn fantes. Jeg vil ut til nye steder som tilbyr noe annet enn det som er lommekjent. Ja, her sitter jeg nå på kjære Træna!

I tilflyttings-, bolyst- og urbaniseringstider tror jeg vi må fokusere på mer enn bare de tradisjonelle jobbene. Siste uken var jeg på konferanse i Sverige for å presentere Træna.

Konferansen handlet om alle de 250 svenske (små)kommunene som har en negativ befolkningsutvikling. Et svensk forskerpar (Mellander & Bjerke 2015) viste at det ikke er en sammenheng mellom antallet jobb skapte og tilbakeflytting. De som hadde tenkt å flytte hjem gjorde det uansett om det fantes jobb eller ikke.

Dette er tankevekkende fakta.

Derimot mente forskerne at steder som hadde møteplasser – kafeer og utesteder med åpningstider etter kl. 18, i større grad lyktes med å tiltrekke seg nye tilflyttere. Når flere og flere er single lenger, og venter med å danne familie, trenger steder å forstå at tilgang på barnehageplass ikke er det desidert viktigste for valg av bosted.

Forskerne mente at kommuner og steder i større grad må fokusere på konsumpsjonsmuligheter og ikke bare produksjon.

«Kveldsøkonomien» er et begrep som jeg ikke tror at mange kommuner og næringsutviklere her i regionen opererer systematisk med. Men det handler om kafeer, utesteder, opplevelser og kultur. Og at det er innmari viktig å innse at disse er parametrer for tiltrekking anno 2017.

Så kom jeg over neste studie en uke etterpå. Telemarksforskning (2017) kunne vise at kulturtilbud i en kommune påvirker valg av bosted. Jeg tenkte da på mitt eget valg å flytte til Træna. Hvis ikke Trænafestivalen fantes hadde jeg da funnet ut at det var et spennende bosted? Burde kulturbudsjettene få litt mer tyngde i byggingen av det framtidige Norge?

Ytterligere et interessant eksempel oppdaget jeg i en rapport om hvordan ekstremsport kan brukes for å markedsføre et sted med formål å skape bolyst. Mange ganger er det de unike opplevelsene, de som få mennesker driver med, men som i gjengjeld skaper veldig dypt engasjement, undervurdert. Det skaper identitet til et sted, og et særpreg som kan lokke folk.

Hvem hadde for eksempel trodd at Vardø helt i nordøst kunne fått tilflytting på grunn av fuglekikking? Eller at Træna som en av de minste kommunene årlig skulle få 100 søkere til vårt Artist in Residence-program. Folk som ønsker noe helt annet enn trygghet og stabilitet.

Dette tankegods utfordrer kommuner og regioners måte å handle på. De vanlige bolyst-folderne går ut på å få det å høre så bra ut for barnefamilier som mulig: trygg oppvekstmiljø, rikt fritidsliv, vakker natur og diverse andre klisjeer. Man kan lure på hvor mange steder om passer inn i den beskrivelsen. Si meg hvilken kommune i Norge som IKKE har en vakker natur?

Er vi for ensporede på hvem vi ønsker å tiltrekke til kommunene våres, og hvordan vi gjør det best? Kanskje er det slik at vi legger altfor mye vekt på barnefamilier, trygghet og folk med slektsbånd til stedet og henger oss opp i att produksjon, arbeidsplasser og industri er det viktigste for å få ungdommen heim? Kanskje legger vi for litt fokus på målgrupper vi ikke tenker på? Single, enkeltmannsforetakere og eventyrere, folk fra andre landsdeler, eller for all del andre land? Nerder, ekstremsportere og fuglekikkere?

Nordlendinger 2.0 kaller Brigt Dale fra Nordlandsforskning dem.

Tenk om vi kunne få en helt ny type tilflyttere å rope etter: Kom hit, her er spennende, omvekslende og kreativt, uventede ting skjer, også etter kl. 18.

Kom og vær med på å bygge opp «kveldsøkonomien», gjør eventyrturisme til ditt levebrød, skap ekstremsportfestivaler, eller bygg ditt digitale firma her.

Vi lover å rose deg like mye som den lokale ungdommen som flytter hjem til sin trygghetssfære! Og vi lover å ikke bare snakke om skolekrangling, sykehus og flyplassplasseringer.

Moa Björnson

Utviklingssjef

Træna

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags