Det er vanskelig å måle kultur, og det gjør kulturen vanskelig å forsvare i en verden som er konstruert rundt tall og målbare størrelser

HARdrock: Nesna er som kjent kunnskaps og kulturkommunen på Helgeland.  Der andre kan konsumere kultur, har vi en lang tradisjon for å produsere kulturtilbudene våre selv, skriver Kristian Sivertsen.

HARdrock: Nesna er som kjent kunnskaps og kulturkommunen på Helgeland. Der andre kan konsumere kultur, har vi en lang tradisjon for å produsere kulturtilbudene våre selv, skriver Kristian Sivertsen.

Av

Kristian Sivertsen skriver om kultur, læreryrket og Sommerrock på Nesna i Helgetanker.

DEL

HelgetankerDet er en spent stemning i luften. Lokalet er tettpakket og summingen blant publikum stanser umiddelbart når lysene på scenen kommer på. Det er juni og klart for den tiende Sommerrock-konserten på Nesna.

Foreldre, søsken og venner av elevene er spente på å høre og se det de har hamret ut i løpet av en uke med rockeskole på Nesna. Jeg har vært på mange av disse konsertene, men i år følte jeg også litt på spenningen siden niesen min var med og skulle opptre. Etter en god introduksjon av det man må kalle sommerrockens mor, Kristin Jørgensen – går første band med 9-10åringer på scenen og spiller som om de ikke har gjort annet før. Man ser i øynene at de er spente, men man kan ikke spore noe nervøsitet i verken stemmer eller hender der de trakterer instrumentene sine – noen for første gang. De har nemlig laget låtene sine selv, og ser ut til å være umåtelig stolte av det.

Konserten er et potpurri av ungdommer man blir helt matt i beundring av. En liten jente tok opp trommestikkene for første gang på årets sommerrock og spiller trygt en stødig beat som grunnmur for bandet sitt. Han gutten fra Mo i Rana som kom alene med elgitaren sin står der og spiller en fusjon av hiphop og rock, fjellstøtt iført kule solbriller. Han var kul han!

Og bandet fra Korgen som spiller drivende god rock med syngende trommis – jeg har de mistenkt for at de har holdt på litt sammen, men de har tatt turen til Nesna for å lære og bli inspirert. Lærerne på sommerrock er en blanding av drevne Nesna-musikere, musikkstudenter, en godt kjent rockestjerne fra bygda og tidligere sommerrock-elever som har «gått gradene» gjennom å ha vært elever selv i flere år til man selv får ansvar for å lære bort det man har lært. En fantastisk modell for å bygge miljø og kompetanse! De har foredlet modellen over ti år, og har sannsynligvis bidratt til å gjødsle mange av Helgelands rockespirer for fremtiden.

Nytt av året er at en gjeng med russiske ungdommer fra Petrozavodsks deltok sammen med de norske ungdommene. På scenen ser man raskt at de er klassisk skolerte på sine respektive instrumenter, men de gjør forutinntattheten min til skamme der de smeller til med drivende leken jazz og fusion. Det blir åpenbart at musikken er et universelt språk som kan bygge broer der andre river de ned. På slutten av konserten tar de ordet og uttrykker stor glede for samarbeidet, og spesielt for opplevelsen av å skape musikk i stedet for å kopiere.

Det er nettopp dette som er det geniale med konseptet. Man møter ikke opp for å kopiere idolene sine, om det er Metallica eller Adele – man blir oppmuntret til å bruke egne ord, følelser og personlighet til å skrive noe unikt – noe helt eget. Og i prosessen blir man så trygg på det man har ført i pennen at man kan stå rakrygget foran hundrevis av publikummere og fremføre låten sin med den største selvfølgelighet. Det har nok en enorm verdi for dem som står på scenen, og det bør ha en stor verdi for oss som samfunn.

Nesna er som kjent kunnskaps og kulturkommunen på Helgeland. Der andre kan konsumere kultur, har vi en lang tradisjon for å produsere kulturtilbudene våre selv. En stolt tradisjon i en bygd hvor mange stiller opp for at bygda skal få gode kulturopplevelser. Det skaper kanskje en forståelse om kultur som noe viktig, og noe som man ikke kan ta for gitt.

Debatten om kultur og nettopp verdien av kultur er evigvarende. Det spesielle med debatten er at kultur som begrep er veldig bredt, og umulig å kvantifisere. Det er vanskelig å måle kultur, og det gjør kulturen vanskelig å forsvare i en verden som er konstruert rundt tall og målbare størrelser. Vi lever i et land hvor man må ha god karakter i matematikk for å bli lærer, uansett om man skal bli mattelærer eller ikke. Hvor man før måtte bestå en opptaksprøve med blant annet sang som obligatorisk del for å få bli tatt opp til lærerutdanning. Strøk man på sangen, ble man altså ikke lærer. Nå er det matematikken som er saliggjørende som oppskrift på gode lærere.\

Jeg har ingenting imot matematikk – misforstå meg rett, men jeg greier ikke å se noen gode argument for hvorfor det nettopp er kun matematikk som skal være utslagsgivende for om noen skal få lov til å oppfylle sitt mål i livet med å være lærer for små formbare sinn. Kanskje det er de seneste års stadige sammenligning av resultater i skolen mellom nabolandene som har gjort at en høyreside bestående av umusikalske menn villig til å kaste viktige verdier på båten for å hevde oss i konkurranse med andre? Hvor kommer denne usikkerheten rundt sammenligning med andre land fra? Ironien blir desto mer øredøvende all tid vi sliter med å rekruttere nok lærere. 10 000 lærere mangler vi visstnok om 3 år – her er det bare å pugge matte om man vi bli engelsklærer.

Da Torbjørn Røe Isaksen for ett år siden presenterte ny læreplan i skolen, var det med stolthet og bravur han la frem dokumentet som skulle «beskrive de verdiene vi vil ha i skolen i fremtida» - et dokument som ikke nevner musikk eller sang med ett eneste ord! Om det er disse verdiene som skal forme dagens elever og morgendagens ledere, er jeg redd vi raskt blir et mer fattig samfunn.

Når jeg tenker tilbake på alle årene på skolebenken i barneskole og VGS på Nesna, er det ikke selve skolearbeidet som først kommer til minne. Det var ikke når jeg fikk ligningen til å gå opp eller gloseprøve i tysk som har brent seg fast i mitt minne. Det var når vi satte opp teaterforestillinger, lærte dans og ikke minst satte opp revy til 17. mai – det var det som skapte minner og samhold i klassen. Vi måtte hver og en trå ut av komfortsonen og stå fremst på en scene. Dette vokste vi på som enkeltmennesker, men det skapte også et trygt fellesskap for å faktisk tørre å ta steget ut på den scenen. Kanskje hvis slike tiltak var obligatoriske i skolen, vil dagens elever og dermed morgendagens ledere forstå og anerkjenne hva kultur gjør med oss mennesker og samfunnet vårt.

Nei se til Sommerrocken. Vi kan alle opptakten til enhver rockelåt: 1-2-3-4!

Kristian Sivertsen

Myra: Kristian Sivertsen startet plateselskap for å gi unge artister en mulighet til å bli hørt.

Myra: Kristian Sivertsen startet plateselskap for å gi unge artister en mulighet til å bli hørt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags