Vi viser ikke krigen i fugleperspektiv, men avdekker et vått og mørkt univers der minner jager deg som gjenferd mens musikk fyller scenen

Av

Det er klokt å kjenne vår fortid, skriver teatersjef Birgitte Strid.

DEL

Den fineste tida jeg vet om på Mo er høsten. Mens vi fortsatt har det klare lyset, skjerpes lufta og fargene eksploderer. Det er tida for hytte og utepeis. Det er også tida for de første sesongpremierene våre, og tida når teaterhuset kommer til liv etter en søvnig sommer.

Nordland Teaters neste premiere er musikalen Narvik av Lizzie Nunnery. To ganger i min tid som teatersjef har jeg hatt gleden av å lese nye manus der både innhold og form griper så hardt tak i meg at jeg ikke ser noen vei utenom å realisere det scenisk. For de som husker forestillingen, Rekyl av George Brant, så var det det første av disse stykkene. Narvik er det andre. Med Slaget om Narvik som sentralt høydepunkt i hovedpersonens historie, forteller stykket blant annet om kjærlighetens kår under krigens ekstreme premisser. Det er samtidig en historie om en eldre mann som i livets siste øyeblikk tvinges tilbake til minnene om en periode preget av tap og frykt. Musikken og teksten er rytmisk, suggererende og atmosfærisk, og handlingen avdekkes bitvis i marerittaktige bruddstykker fra ulike tidsperioder. Jeg gleder meg voldsomt til å se hvordan det kunstneriske laget og ensemblet i produksjonen finner sin vei inn i dette stoffet.

Det er en kjensgjerning at den Nordnorske krigshistorien er underkommunisert. Nordland Teater satt i fjor i gang et flerårig prosjekt for å trekke denne delen av andre verdenskrig frem i lyset, og Narvik inngår i dette prosjektet. Fordi vi formidler kunstneriske uttrykk, så kommer ikke historiene til å behandles i en dokumentarisk form, men gjennom et lag av fiksjon. Historien vi forteller med Narvik er delvis basert på fortellinger fra krigen fortalt av Lizzie Nunnerys egen bestefar, og delvis er det ren fantasi. Sånn er det i teatret, og sånn håper vi på vår måte å være med på å løfte frem hendelser og tanker fra en felles fortid som fortjener større et fokus. For verden er i endring, og vi vet at det er klokt å kjenne vår fortid for å møte vår fremtid. Vi ser politiske strømninger vokse i Europa som vi trodde vi skulle slippe å se igjen, samtidig som det samme Europa opplever en flyktningestrøm og en humanitær krise som ikke likner noe av det vi har sett før. Vi må ta ydmykhet og empati i bruk om vi skal klare å ta forsvarlig vare på mennesker som har levd nært på døden.

Narvik er en perle av et stykke, som klarer å favne mange temaer i løpet av om lag to timer. Det er ikke uten grunn at det vant UK Theatre Award for beste nye stykke i 2017. Noe av det som beveger meg mest er den måten det subtilt behandler krigstraumer gjennom hovedpersonen Jims reise. Uten å forringe opplevelsen av forestillingen kan jeg avsløre at han gjennomgår voldsomme hendelser i løpet av krigen, og på tross av at han har levd et helt annet liv i etterkrigstiden, så er det disse hendelsene som kommer tilbake til ham mot slutten av livet. Slik representerer han alle som har overlevd en krig og båret med seg åpne sår – mange også uten å få den anerkjennelsen de fortjente for innsatsen.

Jim er telegrafist, eller gnist som det ble kalt, på et britisk skip. Noe av ansvaret hans er å tolke og meddele informasjon om aktivitet fra blant annet tyske ubåter. Min egen bestefar gjorde det samme – og opplevde torpedoangrep. For å holde nervene i sjakk, var det å ty til alkohol den enkleste og kanskje eneste løsningen, og han kom tilbake fra krigen som en annen mann enn den han var da han reiste ut. Det var mange som han. Det var lite forskning på ettervirkninger og traumer fra krigsopplevelser før på 50-tallet. Få kunne dessuten sette ord på problemene sine, og de som forsøkte møtte ofte liten forståelse og lite kunnskap hos helse- og sosialtjenester. Mange levde under trange kår, og det var ikke før i 1968 at loven kom som sikret det store flertallet av krigsseilere krigspensjon. Så sent som i 2013 fikk de sin oppreisning i en offisiell beklagelse fra den daværende forsvarsministeren, Anne Grethe Strøm-Erichsen, for den manglende offentlige støtten og forståelsen de møtte i Etterkrigs-Norge.

Jeg vet lite om krig, men i voksen alder har jeg lært noe om traumer. Posttraumatisk stresslidelse med sin uro og sterke minner kan oppstå av flere årsaker, og krigsopplevelser en av dem. Min bestefar var heldig. Han hadde en familie å komme tilbake til og et arbeid å gå til. Men det kan være krevende å skulle fortsette som vanlig i hverdagen. Det er ikke sikkert at man klarer å komme i takt med omverdenen.

Ekstreme opplevelser kan sette seg i kroppen, og voldsomme bilder kan risse seg fast i hukommelsen som en film som sendes i reprise om og om igjen. I Narvik bringes fortiden frem når den aldrende Jim skal reparere et vannrør, men faller, og han ligger uten å kunne reise seg i vann som gradvis stiger. Vannet og nærheten til døden blir en katalysator for minnene som har ligget gjemt. Vi ser skissen av skjebner og liv som kunne vært helt annerledes om ikke krigens ødeleggende kraft hadde preget dem.

9. april 2020 er det 80 år siden Slaget om Narvik. I motsetning til i andre deler av landet sto de allierte styrkene imot den tyske invasjonen i Narvik over tid. Da evakueringen av de britiske styrkene kom etterfulgt av den norske kapitulasjonen 10. juni, så hadde de allierte i perioder dominert både på land og i sjø og luft. Slaget om Narvik har blitt kalt Hitlers første nederlag i andre verdenskrig, men seieren glapp mot slutten. At det er den største krigshandlingen i norsk historie hersker det allikevel liten tvil om, og at Slaget om Narvik ikke har hatt en større del av vår kollektive krigshistorie er underlig. Kanskje vil den kommende filmen kunne endre på det. Etter sigende vil den også ta de lokale sivilistenes perspektiv – nok en del av historien som vi har hørt lite om og som jeg ser frem til å se behandlet på stort lerret.

Det er en gave å kunne arbeide med fiksjon som er kompleks, som berører og som tar i bruk de store ordene og sterke effektene. Teateret er ikke formidler av historisk korrekt sannhet, men vi er en formidler for følelsesmessig sannhet uttrykt i bilder og gjennom effekter. Vi viser ikke krigen i fugleperspektiv, men avdekker et vått og mørkt univers der minner jager deg som gjenferd mens musikk fyller scenen. Paradoksalt nok kan vi gjennom innlevelse i fiksjonelle situasjoner og fiksjonelle karakterer på scenen, skape forståelse for virkelige situasjoner og virkelige mennesker. Teatret gir oss filteret vi trenger for å se klart. Velkommen til høsten og sesongåpning på Nordland Teater.

Birgitte Strid

Teatersjef Nordland Teater

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags