Å si «hei», eller å lytte til de som har noe å fortelle i en desperat situasjon, er en uvurderlig gjerning, som mange må utøve mer

Psykisk helse: Mange har opplevd å kjenne på stillheten og ensomheten. Å slite med psykisk  helse er ofte en tung og ensom kamp. Dette gjelder også blant innvandrere, uansett hvorfor de er kommet til et nytt land, skriver Sandra Huezo Davidsen. Foto: Sara Johannessen / SCANPIX

Psykisk helse: Mange har opplevd å kjenne på stillheten og ensomheten. Å slite med psykisk helse er ofte en tung og ensom kamp. Dette gjelder også blant innvandrere, uansett hvorfor de er kommet til et nytt land, skriver Sandra Huezo Davidsen. Foto: Sara Johannessen / SCANPIX

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

HelgetankerJeg satt og så på tv. En historie om en ung afghansk jente som slet med å få oppholdtillatelse i Danmark, fanget min oppmerksomhet. Veldig godt integrert på skolen og i idrett. Hun bar en stor byrde på sine skuldre; ansvaret for sin families fremtid og kommende svar på søknad om oppholdstillatelse. På slutten av dokumentaren ventet hun enda på svar fra danske styresmakter. Det kom frem at hun var under behandling for psykiske problemer, angst og suicidale tanker.

I dag, 10. oktober (da jeg skriver denne artikkelen) er verdensdagen for psykisk helse. Da har jeg mye å tenke på.

I begynnelsen hadde jeg bestemt meg å snakke om politisk deltakelse av innvandrere og nevne den jobben vi har gjort i Kvinnenettverket på denne arena, men nei, jeg skal snakke om noe viktigere, menneskelig, forståelig og som kanskje ikke så mange tør å si så mye rundt eller snakke om.

Mange har opplevd å kjenne på stillheten og ensomheten. Å slite med psykisk helse er ofte en tung og ensom kamp. Dette gjelder også blant innvandrere, uansett hvorfor de er kommet til et nytt land.

Mørketiden og det å være borte fra sitt hjemland, sin kultur og sine miljøer. Det å ikke ha så mange venner, frustrasjon over språket, udefinert migratorisk status, arbeidsledighet, stigmatisering, økonomisk usikkerhet, osv, kan være noen grunner til depresjon eller angst, blant innvandrere. Disse problemene har på mange måter ingen landegrenser.

Jeg er ikke en unntak, selvfølgelig har jeg hatt mine mørke dager og indre konflikt. Å være optimistisk og smilende som person endrer ikke det faktum at «Hver person er en historie», sa en god venn til meg. Derfor må man være snill og utøve empati overfor hverandre.

Å si «hei», eller å lytte til de som har noe å fortelle i en desperat situasjon, er en uvurderlig gjerning, som mange må utøve mer. Det er ikke så viktig for hvilken grunn vi havnet i Norge, alle har følt seg ensom.

Intregasjonen som en individuell prosess er ikke enkel. Den har mange utfordringer. Om kvinner i vår organisasjon, for eksempel, ikke har selvtillit eller motivasjon til å gå videre, blir det dobbelt vanskelig å jobbe med andre aktiviteter eller strategiske mål. Her er sosial samling så utrolig viktig for å kunne skape et miljø der alle kan få tilbake en del av deres personlighet, å bli kjent og å huske seg selv.

For et par måneder siden leste jeg en artikkel som beskrev veldig bra en del av vårt voksenliv i et nytt land. «Mange innvandrere lever i fortiden», sa forfatteren, som forvrig var innvandrer selv. Kanskje det er derfor det er vanskelig å konsentrere seg og forstå det som vi har i dag, rett og slett fordi vi har tenkt for mye på hva vi har gjort, hva vi har opplevd og ikke fokusert tilstrekkelig på hva vi kan gjøre. Resilience heter det.

Mange innvandrere opplever mye stress for å få den rette arbeidstid eller å beholde jobben sin. Jo, alle vi er her av egen fri vilje med det er lov å være for å bli arbeidsledig, for eks. Andre kommer med en traumatisk fortid i livet sitt, det som krigen og politisk ustabilitet gir til innbyggere. Å da må de i tillegg begynne på nytt.

Derfor skriver jeg i dag til dere, og til meg selv.

Og samtidig inviterer jeg til å finne noe «å glede seg over». Å være åpen til å snakke om noe som plager oss er greit og nødvendig, og det kan bli lettere å finne noe som gjør oss glad. Den positive siden av det, er at jeg, du, eller de andre, ikke er de eneste som har hatt vanskelige dager. Ingen forklarte for meg, da jeg kom til Norge, om «Ulyses syndrom», den kronisk stress gjennom migrasjons prosessen, som er ikke en sykdom men det er noe å passe på i mental helse.

Jeg trodde jeg var så sterk at jeg aldri skulle føle på det og aller minst snakke om det. Nei, uheldigvis tror jeg personlig at jeg også har opplevd dette, kanskje uten å kunne sette navn på det. Men kan ikke gi opp av den grunn. Jeg er et menneske og det er lov å føle seg trist og rådvill. Vi må tenke at andre kanskje har det enda vanskeligere enn det vi selv har, som kjemper denne kampen hver bidige dag.

Er det en feil? Nei, det er menneskelig, og noen ganger nødvendig og lærerikt. Er vi svakere enn de andre? Nei, hver kan oppleve sitt liv gå opp og ned. DETTE ER LIVET.

Vi må alle være åpne om dette tema. Og på samme måte som forskning har oppdaget at vår moderne skole trenger mer solidaritet i klasserommet fordi vi lærer sammen, ikke konkurrerer, må vi ha litt empati for andre i hverdagen. Det gjelder ikke bare med fremmede folk og innvandrere, det gjelder for oss alle.

Noen psykiatere argumenterer at mange «dagligdagse» problemer er blitt behandlet som mentale problemer. Og det verste de sa var at «vi medisinerte de fleste». Det bare overrasker meg fordi det kan vær at noen ganger man trenger annen behandling en medikamentell. For eksempel noen som lytter. Det er bare min ydmyke mening, jeg er ikke psykiater, psykolog eller lege.

I år har verdens mental helsedag fokusert på «Mental helse i Arbeidsplassen». WHO (World Health Organization) mener at «det som vi opplever i arbeidsmiljøet er en viktig faktor til å påvirke vår egen velferd eller velvære». Tall viser at depresjon og angst er et vanlige diagnoser som påvirker våre arbeidsferdigheter og produktivitet.

I fjor var tema «psycological first aid» som tar for seg sosial støtte. Dette har en uvurderlig effekt, som viser at vi trenger, igjen, empati, eller på salvadoreansk måte: «Hechar el hombro por ti», som betyr, «Å gi skulderen min til å laste sorgen din – sammen-».

Det finnes forskjellige arenaer for å inkludere mental helse og ikke tenke mer på dette som et tabubelagt tema. Min respekt og støtte går til alle som har en kamp hver dag og tross det går videre. Takk til alle dere som også har hatt og har så mange motiverende og fine ord til meg i viktige momenter i livet mitt. En spesiell erkjennelse til alle dere som jobber for å inkludere andre.

Ønsker dere en positiv helg! Full av toleranse, åpenhet og forståelse.

Sandra Huezo Davidsen

Advokat

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags