Dersom Helse Nord og Regjeringen velger å bygge ut ett felles sykehus, risikerer de å stå ribbet tilbake i to av de tre byene

DEL

HelgetankerFor en norsk helseminister finnes det kun en vei til høy popularitet på hele Helgeland: Gi sykehus med akuttfunksjoner til alle. Til Mo i Rana, Mosjøen og Sandessjøen. Koste hva det koste vil.

Det vil ikke skje. Finansdepartementet vil aldri akseptere det. Og Helseminsistern bør ikke akseptere det. Vi har ikke folk til å drive tre slike sykehus.

Dermed er det sikkert at minst en av byene vil få kjenne på skuffelse. Og at det partiet som Helseministeren representerer vil oppleve velgerflukt i byen som taper kampen.

I verste fall blir det enda verre: Dersom Helse Nord og Regjeringen velger å bygge ut ett felles sykehus, risikerer de å stå ribbet tilbake i to av de tre byene. Det er lite fristende og vil ganske sikkert påvirke hvordan våre politikere i siste instans vil tenke før de gjør sine valg.

Et av de hardeste politiske slag i norsk politikk etter EU-kampene, handler om sykehuslokalisering på Nordmøre. Molde og Kristiansund utkjempet en febrilsk kamp om å bli det foretrukne sted. At byen skulle miste sitt sykehus føltes vondt. At erkerivalen skulle få fellessykehuset gjorde følelsene enda sterkere.

Jeg var selv statssekretær i en krevende fase av denne lokaliseringskampen (2009-2010). Under Helseminister Anne Grethe Strøm Eriksens ledelse var jeg en av de som skulle prøve å hjelpe Stoltenberg-regjeringen til å gjøre et både helsefaglig og økonomisk forsvarlig valg i den betente striden.

For en norsk helseminister finnes det kun en vei til høy popularitet på hele Helgeland: Gi sykehus med akuttfunksjoner til alle

Vi visste at to likestilte sykehus var uaktuelt. For dyrt og for lavt pasientgrunnlag. Jeg stilte tidlig ett vesentlig spørsmål til embetsverket i departementet: Det er 72 km mellom de to byene. Kan vi legge sykehuset midt i mellom? Jo, vi kunne det. Jeg merket at begeistringen var sterkt begrenset, men dersom Regjeringen absolutt ville at sykehuset ikke skulle ligge i en av byene, men midt i mellom byene, ja da var det selvsagt mulig.

Stedet midt i mellom heter Batnfjord. Jeg mente det var en ganske ide, et mulig kompromiss, som i det minste måtte testes ut.

Stedet midt imellom er tynt befolket – og innebærer at alle ansatte og pasienter må kjøre bil ganske langt hver dag for å komme til sykehuset. Møtet med Batnfjord, vakkert men nesten folketomt, fikk meg til å innse at min søken etter et kompromiss herved var avsluttet: Det må gjøres et valg. Kristiansund eller Molde.

Det ble til slutt Regjeringen Solberg som landet beslutningen: Sykehuset skal til Molde. Beslutningen skapte jubel i Molde og raseri i Kristiansund. Og det har delt denne av Møre i to mellom de to store partiene: Høyre er sterk i Molde og redusert til nesten ingenting i Kristiansund. Ap blør i Molde og har en sterk posisjon i Kristiansund. Sykehusstriden har altså skapt vondt blod på de nordlige deler av Vestlandet og i tillegg dype spor i landets to største partier. De samme folkene som går i fakkeltog går også til valglokalene. Der kan de ta hevn eller belønne partiene som har tatt belastningen med å lande vedtak i en betent sykehusstrid.

At byen skulle miste sitt sykehus føltes vondt. At erkerivalen skulle få fellessykehuset gjorde følelsene enda sterkere

Nå er det et nytt slag snart for tur. Det politiske helse-Norge skal til Helgeland. Verken Ap eller Høyre – eller andre partier – har lyst på et nytt Nordmøre-scenario.

Samtidig er det vanskelig å slippe unna. Det må gjøres valg, spørsmålet er mer når og hva slags type valg som til slutt må landes. Min spådom er denne:

1) Ekspertene – helsefolk og økonomer – vil i utgangspunktet anbefale ett felles sykehus i en av byene. I tillegg vil de se at det trengs type distriktsmedisinske senter på ett eller begge stedene som ikke får sykehus.

2) Helse Nord – som i utgangspunktet er en fagbasert forvaltningsinstitusjon, men med klare innslag av politikk – vil i utgangspunktet være enige. De helsefaglige argumentene, særlig i forhold til rekruttering, taler for ett felles sykehus. Men de vil ha vondt for å konkludere med det. Beslutningen vil skape krig.

3) Politikerne kommer ikke unna: De må mene noe. Og da ser de seg i speilet, hva skjedde på Nordmøre? Vondt, vondt, vondt. Akuttmedisinsk politisk krise med store blødninger.

Møtet med Batnfjord, vakkert men nesten folketomt, fikk meg til å innse at min søken etter et kompromiss herved var avsluttet: Det må gjøres et valg

De politiske slagene vil være så krevende at det faktisk finnes rom for lokalpolitikk opp i det hele. Dersom noen av aktørene på Helgeland klarer å sy sammen en løsning som minst 2/3-deler av befolkningen vil akseptere, ja da vil det være veldig interessant for den politiske ledelse i Helsedepartementet å slå av en prat.

Sagt med andre ord: Det bør gå hyppige bilturer mellom lokalpolitiske førerhunder i beltet Mo i Rana, Mosjøen og Sandnessjøen i 2019. Dersom noen lanserer en to-delt modell innenfor akseptable kostnader, ja da kan fort det bli helse-Norges endelige konklusjon.

Roger Ingebrigtsen

620 Kommunikasjon

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags