Jeg skjønner at dere er veldig engasjerte og ikke nødvendigvis sinte, men det oppleves fort slik. Og dette reduserer igjen andre menneskers vilje til engasjement

Bare 2 av 37: Kronikkforfatteren retter søkelyset mot tøff og tidvis usaklig språkbruk i det offentlige ordskifte, og peker blant annet på at bare to av 37 representanter i Ranas nye kommunestyre er under 30 år. – Kan det være et symptom eller indikasjon på, at det koster å engasjere seg i lokaldebatten her, spør han. Foto: Øyvind Bratt

Bare 2 av 37: Kronikkforfatteren retter søkelyset mot tøff og tidvis usaklig språkbruk i det offentlige ordskifte, og peker blant annet på at bare to av 37 representanter i Ranas nye kommunestyre er under 30 år. – Kan det være et symptom eller indikasjon på, at det koster å engasjere seg i lokaldebatten her, spør han. Foto: Øyvind Bratt

Av

Politiske debatter, leserbrev og meningsutvekslinger i medier synes for meg tidvis å ha en tøffere og hardere tone her lokalt enn det jeg kjenner fra andre deler av landet. Er det slik vi ønsker å fremstå?, skriver Stein Espen Bøe i Helgetanker.

DEL

HelgetankerI gamle dager tok vi media veldig seriøst, alt som stod på trykk var sant, alt som ble sendt på fjernsyn og i radio var politisk korrekt og på et normert språk, og programlederne tiltalte gjester i høflig tiltale. Unntakene fra korrekt språk var i begynnelsen gjerne i underholdningsprogram der man kunne utfordre språkregelverket til NRK.

Alle husker vel Oluf i Rallkatlia, erkenordlendingen med sitt frodige språk. Han var ikke redd for å si tydelig fra, eller stille lensmannen til veggs når det gjaldt farskapssaken til sønnen, Lars. Oluf har nok på mange måter bidratt til å etablere det som et faktum at språket blir mer frodig til lengre nord man kommer i Norge, fra det pietistiske Sørlandet til hardbarka fiskere i Finnmark.

Flere norske medier hadde for en del år siden artikler om bøtenivået ved å tiltale en politimann med ulike banneord. Til lengre nord til lavere straff fikk man. En dom i Bergen endte med både fengsel og bot for å kalle en politimann «Hestkuk», mens samme ordbruk og anmeldelse i Troms ble gitt frikjennelse med begrunnelse i at ordet var en del av dagligtale, og det nesten var å anse som et kompliment. Det er med andre ord akseptabelt å karakterisere hverandre grovt i Nord-Norge, men vi trenger vel ikke å gjøre det til en plikt?

Etter å ha bodd mange ulike steder i Norge er det etter min erfaring ikke nødvendigvis vesentlig mer bruk av bannskap nordpå. Sørlandet er ikke så pietistisk som man vil ha det til, men uttrykkene som brukes nordpå og er gjerne «saftigere» og mer beskrivende personkarakteristiske. Politiske debatter, leserbrev og meningsutvekslinger i medier synes for meg tidvis å ha en tøffere og hardere tone her lokalt enn det jeg kjenner fra andre deler av landet. Er det slik vi ønsker å fremstå? Jeg så det som en tydelig forskjell i mediebildet sammenlignet med debattklima på Vestlandet da jeg flyttet til Rana for et år siden. Er det slik vi skal rekruttere nye innbyggere til Helgeland?

Tøff og tidvis usaklig språkbruk er blitt mer vanlig i det offentlige ordskifte, kanskje spesielt i kommentarfelt og i sosiale medier. Dette er med på å farge debattklimaet i viktige samfunnsspørsmål, og kan være en direkte trussel mot engasjement, det frie ord og demokratiske prosesser. Når bare noen få orker å holde en saklig debatt mot det som kan oppleves som en massiv mengde usakligheter, hets, kjeft og personangrep er det noen få med CAPS LOCK'en på som får for mye oppmerksomhet og fokus. Jeg tror dette er en barriere for mange mot å engasjere seg offentlig i debatter, politikk og samfunnsliv.

Jeg ser det for eksempel i idrettslag der frivillige foreldre stiller opp som trenere, oppmenn, sjåfører, kakebakere, dopapirselgere og på frivillige på arrangement. Likevel hender det at disse frivillige og gratisarbeidende ildsjelene får kritikk så det holder for at de ikke har gjort det akkurat slik som noen har forventet. Da er det ikke rart mange vegrer seg for engasjement og å stikke seg fram. Vi prøver å oppdra ungene våre til ikke å snakke stygt om andre, men ser at i en opphetet debatt gjør vi det gjerne like lett selv.

Etter høstens kommunevalg ble det kun valgt inn to av 37 representanter under 30 år i Rana kommunestyre. Dette henger selvsagt sammen med nominasjonene i hvert parti, men er kanskje også et uttrykk for at relativt få unge ønsker å engasjere seg. I min forrige hjemstedskommune var andelen av kommunestyrerepresentanter under 30 år langt høyere enn i Rana. Dette er ikke et bevis på, men kanskje et symptom eller indikasjon på, at det koster mer å engasjere seg i lokaldebatten her en enkelte andre steder?

Viktige spørsmål i samfunnet for tiden er for eksempel flyplass, veier, jernbane, skolestruktur, kraftproduksjon, dypvannskai, nye industrietableringer, kommuneøkonomi, sykehusstruktur, regionalt samarbeid, EU og EØS. FN's 17. bærekraftsmål sier at samarbeid er viktig for å nå målene. Det er mange lokalt som er flinke til å samarbeide, men du verden hvor mange som også er flinke til å motarbeide hverandre. Mye av lokal debatt har latt seg farge av hvilken kommune man bor i og et ønske om å sikre egne interesser først. På mange måter er det samme slagordet som USA's president Donald Trump har brukt; «America first», også blitt gjeldende lokalt og i mindre målestokk. Paradokset mellom å bare handle lokalt og samtidig ønske egen vekst og erobre markeder utenfor lokalområdet finner jeg pussig. Den tradisjonelle nabokonflikten mellom Vefsninger og Ranværinger har kommet kraftig til uttrykk i de senere samfunnsdebattene, og ordskiftet har tidvis gått hett for seg begge veier. Vefsninger blir beskyldt for å stikke kjepper i hjulene for Ranværinger, i stedet for å prøve å få til egne prosjekt. Som innflytter ser jeg det forhåpentligvis litt nøytralt, når jeg sier at Ranværinger elsker å påpeke nabobyen i sør sin motstand mot prosjekter i Rana, og på den måten er vi ikke noe bedre i vår kommunikasjon. De ulike samfunnsdebattene drukner i enkelte «sinte» menneskers iver etter å sverte sine motstandere, mer enn å argumentere saklig for eget syn.

Jeg skjønner at dere er veldig engasjerte og ikke nødvendigvis sinte, men det oppleves fort slik. Og dette reduserer igjen andre menneskers vilje til engasjement.

Hva skjedde med det humoristiske og frodige språket som Oluf var ambassadør for? Har dette fått lov å endre seg til en tøffere, mer hatsk og nedverdigende retorikk, med vesentlig lavere innhold av fakta og logisk argumentasjon enn tidligere? Er det en slik språkkultur vi ønsker å bli kjent for framover? Jeg ser i så fall på det som en misforstått bruk av den frodige Nordnorske språkkulturen.

Jeg ønsker meg mer saklighet og logisk argumentasjon i samfunnsdebatten framover. Og den må gjerne være ispedd Olufs Nord-Norske humor og frodige språk. Men vær så snill å ikke drep engasjement, muligheter og god vilje i samfunnet med ytringer som er helt på kanten. Og om jeg selv skulle komme i vanære for å uttale meg på feil side av streken, så vær så snill å si til meg;

Og ellers har lensmannen det bra?

Stein Espen Bøe

Daglig leder på SINTEF Helgeland

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags