Helt sikkert kommer vi til å ergre oss over det samme i år igjen. Litt for varmt. Mygg om kvelden. Solbrent nesetipp. Sand i sengen

DEL

HelgetankerSommeren er best å lengte etter. Særlig på mørke vinterkvelder når alt håp er ute og lyset er ei lita strime rødt ute i horisonten, om du i det hele tatt ser så langt. I vinterens lange angstnetter er sommeren som en grønn drøm der alt er sol og lykke. Alle er blide og ingen krangler, barna sitter som tente lys i baksetet og din kjære smiler uansett hva som skjer. Og mest av alt finnes ikke mygg, veps i saftmugga, regn eller iskald vind i sommerdrømmen. Nei, den er en feberhet og sensuell affære vi lengter så sårt etter der vi ligger under vinterdynene og skjelver.

Jeg tenker tilbake til min barndoms sommerferier. Om jeg lukker øynene og er ekstra velvillig kan jeg fremkalle en problemfri rekke av bilder fra minnenes svikefulle mørkerom, snaps hots av oss, storfamilien på ni som putrer nordover langs E6 i en gammel Morris mens far kjederøykte Camel uten filter, og vi barna satt og telte Folkevogner og noterte antallet sirlig ned i små gule skrivebøker vi hadde fått av morfar.

Og i forsetet satt mor og sang med lillesøster på fanget. Kan det ha vært «De nære ting» av Kurt Foss og Reidar Bø, eller var det kanskje «Folsom Prison Blues» av Johnny Cash? Jeg tror det må ha vært det siste.

Som barn av en far fra Troms og en mor fra Telemark, oppvokst i sør var sommerferienes start alltid den tre fire dager lange bilturen til fars barndomshjem. Far var en sjømann som aldri gikk i land, selv om han ble landkrabbe da jeg var sju. Men han fant aldri helt ut av det som landkrabbe, måtte alltid tilbake til havet dit han kom fra. Jeg kommer aldri til å bli kvitt bildet av ham da vi rundet den siste svingen og storhavet åpnet seg foran oss. Da måtte han ut av bilen og se. Han sto med ryggen til oss og stirret utover sitt barndoms hav som var endeløst. Og han smilte mens den ene hånden løftet seg til øynene og tørket vekk tårer han aldri ville vedkjenne seg. Vi lot ham være i fred, satt bare i bilen og var helt stille.

Skal jeg være ærlig var bilturen nordover et sant helvete. Dette var før air kondisjon, så det var sikkert førti grader bak i bilen. Og tett satt vi, som sild i tønner. Apropos sild, hver sommer fikk far ei tønne saltsild av farfar, og den ble bundet godt fast rett bak ryggen vår i det åpne bagasjerommet, og slik satt vi på rekke og rad nedover Dunderlandsdalen og over Dovre mens fluene surret frenetisk rundt oss. Men salt sild måtte far ha, og den skulle være fra Malangen. Jeg har til dags dato problemer med spekesild når jeg en sjelden gang for den servert, selv om lukta minner meg om min barndoms sommer.

Men det var hygge og lyse minnepunkter. Særlig om far valgte å kjøre gjennom Sverige. For i utlandet hadde de Fanta med mandarinsmak, og det var det beste jeg visste. Den iskalde brusen fikk guttestrupen til å fylles med fryd når smaken eksploderte i munnen. Og svensk is var selve himmelen, for ikke å snakke om varmkorv på Sibylla Gatukök. Jeg trodde Sibylla var spådame som satt i en campingvogn med krystallkule når hun ikke solgte feite pølser, fordi damen i luka hadde mørk øyensminke og høyt svart tupert hår og øredobber som blinket og klirret i den svenske sola. Jeg vet ikke om det var henne eller pølsene jeg forelsket meg i. Akk, barndommens brå lykke.

Barndommens sommer var mygg, abbor i den lille tjernet ved farsgården, gule ballblom i sol midt på natta, tante Anna som kokte kleppmjølk og kobbesveiver. Det var flatseng på kammerset på loftet og far som klemte farmor med tårene i øynene, langbordet på kjøkkenet der det alltid var plass til en ekstra og kaffekjelen stå varm på plata nesten døgnet rundt.

Vi barna, som etterhvert ble ungdom smuglyttet på Radio Lux og drømte om livet som skulle komme.

Her jeg sitter som godt voksen mann i eget hus, endelig tilbakeflyttet til Nord-Norge, ser jeg at ballblommen allerede har fått knopper der ute i hagen. Gule ballblom er det jeg har tatt med meg fra barndommen, de og mormors myke fang. Det fanget var den himmelske freds plass der intet ondt kunne nå en liten gutt.

Jeg savner ikke barndommen. Jeg savner ikke barndommens somre. Somrene som voksen er bra. Snart reiser vi til den greske øya vi har besøkt i mer enn tjue år. Der er det ingen overraskelser, ingen spekesild eller mygg, bare vind og hav og sol. Sitte i den samme stolen, se ut på det samme havet. Nikke til de vi kjenner, spise på den kafeen i gamlebyen. Være stille, lese bøker, tenke lange tanker. Gå rask morgentur langs strandpromenaden. Komme tilbake til hotellet vår av svette, dusje og så spise frokost.

Og helt sikkert kommer vi til å ergre oss over det samme i år igjen. Litt for varmt. Mygg om kvelden. Solbrent nesetipp. Sand i sengen. Si de samme replikkene som vi sier hvert år. «Gresk salat er oppskrytt!», og så ler vi. Og så sier du: «Jeg har lyst på hjemmebakt brød med ost!» Og så ser vi for oss huset der hjemme. Hagen. Vi er gode på lengsel vi mennesker. Det er det som holder oss i live. God sommer. Den kommer i år også.

Sven Henriksen,
Skuespiller/dramatiker

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags