Jeg sitter her og ser utover Egeerhavet og tenker lange tanker. Vanligvis er jeg et fragmentert menneske som henter ned bruddstykker av virkelighet i dagliglivet, men i ferien har jeg tid til å forfølge en tanke helt til sin slutt, om en tanke har en slutt?

Count your blessings, sier man på engelsk. Ja, jeg sitter her og teller mine velsignelser. For jeg er velsignet. I safen på hotellet jeg for øyeblikket bor i sammen med mannen min ligger et lite rødt pass.

Mange mennesker skulle betalt mye for å eie en slik liten bok som kunne åpne stengte dører for dem.

Det norske passet er en av mine aller største velsignelser tenker jeg her jeg sitter i en solstol og skriver mens bølgene slår innover de hvite strendene, men jeg vet at ikke så lang der ute går det farkoster overfylte med mennesker som flykter for sine liv, som utsetter seg for livsfare når de krysser det endeløse havet som skiller Afrika og Europa. Jeg kan med mitt norske pass stort sett reise hvor jeg vil, og komme hjem igjen når jeg vil uten at noen stiller spørsmål. Jeg kan også flytte til og jobbe i de landene jeg måtte ønske, da selvfølgelig om Norge har skrevet under avtaler som gjør dette mulig. Som borger av Norge er jeg øverst på næringskjeden, en privilegert mann som har alt for mye å gjøre og hviler seg her under et oliventre i Hellas. Jeg har til og med tid til å regne over alle mine velsignelser, men også å tenke over dem der hjemme som ikke er like heldige som meg, for ja, de finnes i et land der de rike belønnes og de fattige straffes.

Bak meg løper de greske servitørene beina av seg. Eller, de er egentlige ikke servitører i ordets rette forstand, de er familiemedlemmer som må brette opp ermene i turistsesongen, for her må alle mann til pumpene om man skal komme seg gjennom vinteren. Der hjemme kan jeg, om jeg skulle behøve det, søke og få innvilget dagpenger i perioder. Det kalles velferdsgoder og er en annen stor velsignelse som må med i dette regnestykket. Her i Hellas brukte alle som jobber i turistrelaterte næringer å få trygd i de fire måneder som ikke er sesong, men det er det slutt på i den økonomiske omstillingsperioden som pågår. Og i tillegg er alderspensjonen mer enn halvert.

Nå tenker du sikkert at disse late grekerne som ikke betaler skatt kan takke seg selv? Vel, det er ikke den jevne greker som ikke har betalt skatt, det er de store fiskene som har skipet formuene sine ut av landet som er største synderne for Hellas’ dårlige økonomi, men det dårlige ryktet er det den lille mann med sin familiedrevne taverna som har arvet. Nå har greske myndigheter innført betalingsterminaler som er direkte linket opp til skattemyndighetene som gjør det vanskelige for både liten og stor å unndra skatt. Så som tredje velsignelse legger jeg til at jeg bor i et land der korrupsjon ikke finnes. (Ironivarsel)

Det ligger i enhver grekers ryggrad at folk som er i nød på havet skal hjelpes, og slik bør alle sjøfartsnasjoner tenke

 

Jeg synes vi nordmenn takker alt for lite. Jeg tenker på all klagingen som flommer på sosiale medier. Nå er ikke sosiale medier det virkelige livet, jeg vet det, men disse er en pekepinn på hva vi tenker på, hvordan vi er og hva vi bryr oss om.

Med på min liste av velsignelser i denne kveldstimen er alle de myke hendene som jobber i helsevesenet. Hendene som stryker, trøster, lindrer.

De som lytter, lar folk gråte ut i armene sine, sitter og holder en hånd mens livet ebber ut ved et ensomt menneskes siste seng.

Jeg var syk selv en gang, og jeg vil aldri glemme disse myke og lindrende hendene, ørene som tok seg tid til å lytte, øynene som så meg da jeg var på mitt mest ynkelige.

«Livet er kort, men det kan kjennes langt mens det pågår» skrev August Strindberg i et brev til en av sine koner. Ja, det stemmer. Tiden er en rakker, en svikefull venn.

Men hvem er tiden? Hvor går den, hvor skal den?

Noen dager varer i en evighet, mens andre flagrer forbi uten at man merker det. Sanden i mitt timeglass sildrer stille ned, lydløst i en jevn mollstemt rytme. Det er betraktelig mer sand i den nederste beholderen enn i den øverste. Det er livet som leves mens tiden går stille. Min fjerde velsignelse i kveld er, takk til tiden som lar meg få være med videre.

Nå flimrer det i sølv der ute i horisonten. Oliventrærne kaster lange skygger.

Hellas, landet med den vanskeligste yttergrensen i EU-området.

Her kommer farende folk fra hele verden. De kommer i båter, og mange av dem tas i mot selv om økonomien i dette landet vakler.

Grekerne er havets folk som oss. Det ligger i enhver grekers ryggrad at folk som er i nød på havet skal hjelpes, og slik bør alle sjøfartsnasjoner tenke.

Ute på det store havet her nede prøver høyreekstreme aktivister og hindre redningsbåtene å fiske flyktninger opp fra sjøen når de spinkle båtene kantrer.

Selv er jeg så heldig at om noe skulle tilstøte meg ute i den store verden vil landet mitt gjøre det som står i sin makt for å få meg helskinnet hjem, og om jeg skulle bli frastjålet eiendeler, bli syk eller brekke en fot så vil forsikringen min dekke alt sammen.

Min siste velsignelse i denne teksten er min mormor.

Mormor som var et menneske som gikk stille gjennom livet, dyrket sine georginer og roser og lærte meg noe viktig som heter folkeskikk samt å være snill mot mennesker.

To enkle råd sendte hun meg ut i verden med.

”Det kommer ingenting inn i en lukket hånd.” og ”Folk er folk gutten min, glem aldri det.”

Så takk til mormor som er mitt moralske kompass.

Når som helst kan jeg lukke øynene og fremkalle henne for mitt indre øye, kjenne duften av liljekonvall fra parfymen hun tok en dråpe av i halsgropen hver morgen.

Og takk til det myke fanget hennes, den himmelske freds plass.

Sven Henriksen

Skuespiller og dramatiker