Et nytt år har begynt. Tre hundre og sekstifem blanke ark, sier mange. Men hvor blanke er disse arkene, og hvordan møter vi dem.

Jeg har levd en stund, og jeg har vært så heldig å oppleve dette mange ganger. Hvert år, en ny bok med ark som skal fylles med liv, mening, sorg, glede, tap og vinning. Og etterhvert som liv og år kryper på blir man mer oppmerksom på sanden som sildrer ned i livets timeglass. Det er betraktelig mer sand i den nederste glasskolben enn i den øverste.

Jeg lager meg ikke så mange forsetter og løfter når tiden vender et blad lenger.

Når millioner av kroner skyter til værs sitter jeg sammen med gode venner og teller mine velsignelser, og de er ikke så rent få. Siden jeg ikke er religiøs folder jeg ikke hendene, men jeg bøyer hodet ydmykt og takker.

Vi takker alt for lite her i verdens beste land, tenker jeg ofte, så her jeg sitter og skriver dette i årets første måned takker jeg for disse blanke arkene, at jeg er så heldig å bo i en del av verden at jeg selv kan bestemme livsveien og hva jeg skal fylle dem med, ikke alle har den muligheten.

Jeg er et menneske som utsetter meg for ensomhet og inntrykk som utfordrer meg. En gang gikk jeg rundt i slummen i Mumbai i India og så en virkelighet så fjernt fra min egen. Dette så grelle møtet fikk meg til å våkne og sette meg selv om mitt liv i en sammenheng.

Vi deltar i den offentlige samtalen, i kommentarfeltene og på sosiale medier. Tonen kan være hard og vond, og vi snakker mer enn vi lytter

 

Barn som lå i pappesker på gaten og sov åpnet opp for en forståelse for at det meste i mitt liv som føles som problemer er bagateller jeg kan gjøre noe med.

Når kampen for å overleve pågår 24/7 har man ikke tid til å sutre over små ting. Man har ikke tid til å klage over at man ikke blir sett, respektert eller verdsatt. Det er først når alt i livet ligger til rette, når man har penger nok til å greie seg, skapene er fulle av mat og rommene man bor i er gode og varme at man kan ta seg tid til å bli selvopptatt og undre seg på om det ikke er noe man ikke har fått som man fortjener?

Mine tre hundre og sekstifem nye blanke ark for dette året har jeg tenkt å fylle med færre og meningsløse materielle ting fordi jeg har alt hva jeg trenger.

Julen 2017 brukte vi over 56 milliarder kroner på julepresanger. Det er et grotesk tall når vi ser hvordan verden ser ut. Nei, jeg sier ikke at vi skal slutte å gi hverandre gaver, men når barn går i svart og gråter fordi de ikke har fått den siste modellen av en iPhone er vi litt ute å kjøre.

Jeg ønsker å fylle mine blanke ark med menneskemøter. Invitere til mat og drikke ved bordet, ta folk på alvor, be inn til den lange samtalen. Vi treffes alt for sjelden på grunn av alt det vi tror vi må gjøre for å henge med. Stanse tiden av og til, puste dypt og lytte når folk snakker. Lytte bak ordene og svare skikkelig når noen haster forbi på gaten og sier: Går det bra?

I India traff jeg en femten år gammel jente som gikk på stranden og solgte smykker hun hadde laget selv. Jeg handlet av henne, handlet mye. Vi ble venner i løpet av ukene jeg var der, og hun inviterte oss hjem til seg på middag.

Hjemmet viste seg å være en bølgeblikkplate spikret opp mellom fire palmer inne på rismarkene, og fire andre plater som vegger. Midt i den lille hytta var et ildsted der hun kokte og bakte brød på en varm stein.

Gorina, som hun het, slaktet en høne til ære for oss og stekte den i flammene, og hennes lille blinde søster stekte chipattabrød på steinen.

Begge jentene hostet noe helt forferdelig og jeg sa at de måtte oppsøke lege. Da så de på meg med undrende blikk og sa at lege er ikke for sånne som oss, det har vi ikke råd til. Jeg ville gi dem penger slik at de kunne gå til legen, men det ville de ikke ha. Stoltheten er stor når livet er hardt, vi vet selv hvor vanskelig der er å be om hjelp når vi virkelig trenger det.

Her, langt unna krig, nød og elendighet bruker mange av oss tiden på internett. Vi deltar i den offentlige samtalen, i kommentarfeltene og på sosiale medier. Tonen kan være hard og vond, og vi snakker mer enn vi lytter.

Mine tre hundre og sekstifem nye blanke ark for dette året har jeg tenkt å fylle med færre og meningsløse materielle ting fordi jeg har alt hva jeg trenger

 

Jeg tror at den største feilen vi gjør er at vi ikke forstår at den vi snakker med virkelig prøver å nå fram med sine meninger, og når vi går i forsvar med ryggmargrefleksen og ikke kobler på hodet og hjertet blir samtalen stående å spinne på stedet hvil. Jeg har erfart at det lønner seg å la ordene ta en tur innom øverste etasje av menneskekroppen før vi lar dem renne ut av de litt for ivrige fingertuppene.

Den offentlige samtalen er for viktig til at vi ødelegger den med å være ute av fokus, fyller den med hat og meningsløse beskyldninger og karakteristikker, kaller hverandre stygge ting og ender opp med å diskutere debattformen og ikke saken. Mang en god samtale er ødelagt av slikt. Ja, det skal være årets nyttårsforsett, lytte mer, og være litt mer stille.

Det burde faktisk være en «like» på sosiale medier for alle de gangene man greier å holde kjeft. Dere aner faktisk ikke hvor mange ganger jeg ikke har sagt noe, og hvor mye dritt som ligger i egen søppeldunk som noen levende sjel aldri skal få se.

Som min gode venn Heidi Helene Sveen sa på Dagsnytt 18 på NRK i romjula:

«Om du trenger ei spybøtte, ring legen din, ikke logg deg inn på nettet»

Sven Henriksen

Skuespiller og dramatiker