Tidlig morgen i New York. Jeg sitter her på hjørnet av 6th Avenue og West 11th Street og drikker kaffe mens jeg leser The New York Times.

Øynene faller på en spalte som heter Metropolens Dagbok (Metropolitan Diary) der helt «vanlige» folk kan sende inn sine opplevelser fra dagliglivet i den pulserende millionbyen.

I dag er det Annie Haddad som skriver:

«Kjære dagbok. Dagen starter lovende. Den nye frisyren føles chic. Det trange jeansene sitter som støpt på. Jeg tripper avsted i nye Sneakers, føler meg som Kate Middleton.

Ellers har jeg på meg en vintage jeansjakke her jeg er på vei til jobben på museet. Går inn på toget, og skrekk over alle skrekker, en ung pike reiser seg for meg. Meg? Hun kan da virkelig ikke mene meg? Alvorlig talt, nei takk!

Av toget, nedsunkne skuldre, hodet henger. Jeg tvinger min eldgamle kropp til å gå. Mitt liv er over. Helt plutselig. En stemme roper: Elsker frisyren din!! Det er en ung dame med barnevogn. Å, tusen takk! Med ett er føttene lettere, solen skinner ned på meg igjen. Jeg er på vei til jobb. Jeg er fremdeles ønsket. Plutselig forstår jeg Tennessee Williams:

Sometimes – there’s God – so quickly...!»

Mange har spurt meg en rekke ganger hvorfor jeg elsker New York. Hvorfor jeg reiser dit igjen og igjen. Svaret er enkelt. New York har fått til noe ingen andre byer har fått til. Og det er nok av byer som har prøvd å bli New York, men ingen har fått det til. Der andre byer sier: Velkommen, slik gjør vi det her hos oss! sier New York: Kom som du er. Vær den du vil. Men oppfør deg.

For New York er en by bygget på forskjeller og ulikheter, ikke på likhet. Og vennligheten i denne byen er limet som holder den sammen. Du kan gå inn i en skobutikk og kommet ut igjen med en livshistorie, men ingen sko. Du kan støte på en fremmed i et galleri, søle vin på henne, å få en venn for livet.

Selvfølgelig kan slikt skje de fleste andre steder i verden, men New York har dette umiddelbare, rett på sak, byen ser deg rett i øynene og viker ikke.

Den roper ikke hurra når du kommer og gråter ikke når du forlater den. Jeg bruker å si at denne byen er en blanding av poesi og boksehansker. Tøff og myk, kald og øm på samme tid. Jeg ville aldri vært pengelens i New York.

Jeg har selvfølgelig den privilegerte besøkenes briller på. Jeg kan bo godt, spise godt, unngå det jeg ikke orker å se. Jeg sitter i et vakkert rom og skriver en ny teatertekst og denne epistelen for den lokale avisen i hjembyen min. Jeg skal ikke bo her, leve her, bli gammel her. For som sagt, New York er en tøff by for de svakeste.

Du kan støte på en fremmed i et galleri, søle vin på henne, å få en venn for livet

 

Nabolag annekteres av eiendomsspekulantene og store glasshus skyter opp som paddehatter. Kafeer som alltid har vært der legges ned til fordel for Starbucks og andre kjeder. Kunstnere som har preget byen i mange tiår skyves vekk og har ikke råd til å bo på Manhattan lenger. På Wall Street er du en olding etter fylte førti.

Men enn så lenge er New York New York. Enn så lenge blomstrer magnoliaen i West Village, og Tartine på hjørnet av West 11th og West 4th sin utsøkte franske bondekost. Fremdeles kan du se sporene av «gamle» New York i Bleecker Street og i East Village. Er du heldig kan du treffe på Patti Smith der hun tøfler nedover McDougal Street for å drikke sin morgenkaffe på Kafka eller plutselig støte på Julia Roberts i Chelsea Market. I New York er alt mulig.

Om du drar oppover i byen kan du stille deg opp foran det beksvarte Trump Towers ved Central Park og undre seg på hvordan denne mannen kunne komme seg inn i det ovale kontor.

Men som sagt, i USA er alt mulig, den amerikanske drømmen innebærer at selv en realitystjerne kan bli landets president. Og etterpå kan du ta heisen opp til toppen av The Mandarine Hotel og roe nervene med en drink mens du skuer utover parken. Anbefales på det varmeste.

Nå har byen ristet av seg natten. Elven av mennesker flyter forbi. Gradestokken skal krype opp mot 33 pluss og luftfuktigheten skal bli uutholdelig. Jeg ser en gammel kvinne gå på fortauet. Hun minner om en stumfilmstjerne med blek hud, mørke lepper og bølget hår. Den lette kjolen hun har på seg bølger i den lette brisen. Jeg løfter iPhonen for å knipse et bilde av henne, men hun løfter hånden advarende. Jeg smiler. Hun smiler ikke tilbake. Kan jeg få ta et bilde av deg frue? spør jeg vennlig. Bilde av meg? hveser hun gjennom stramme lepper. Hvorfor det? Jeg er eldre enn denne hersens byen! Glem det! ler hun og forsvinner i mengden.

Mer kaffe? spør den kinesiske kelneren. Ja takk.

Han har lange rasta-fletter og tatoverte armer fulle av drager, og sølvringer både her og der. Det blir en jævlig varm dag, sier han. Hvor er du fra? Norge, sier jeg. Aha, Nobelprisen, sier han. Obama fikk den, høyst ufortjent. Det er mulig, svarer jeg. Han skjenker kaffe.

Men bedre enn den klovnen som sitter nå, sier han og rister på hodet. Hva skriver du? En artikkel for avisen i den byen der jeg bor. Ok, hils den fra meg sir, smiler han og går inn i kafeen.

Og du spør meg hvorfor jeg elsker New York?

Sven Henriksen

Dramatiker og skuespiller