Det fikk bli enten New York eller Træna. Poenget er at ytterligheter er attraktive. Mellomting er kjedelige

By og bygd: I denne ukes Helgetanker tar Moa Björnson for seg urbanisering, mangfoldet på landsbygda og å dyrke særpreget.Foto: Lars Olsbakken

By og bygd: I denne ukes Helgetanker tar Moa Björnson for seg urbanisering, mangfoldet på landsbygda og å dyrke særpreget.Foto: Lars Olsbakken

DEL

HELGETANKERNår vi nettopp har passert 17. mai blir det naturlig å reflektere litt over landet, det norske som jeg blitt så glad i. Ja særlig det nordnorske da.

Tidligere i vår vær jeg invitert til «toppmøte i nord» i Alta, med statsministeren og kunnskapsministeren. Temaet vær næring og kompetanse i Nord-Norge. Det går som det suser i industrien, men befolkningsutviklingen ser ikke like lys ut. Urbaniseringen utfordrer. Hvordan tiltrekker vi folk? En blandet samling mennesker fra nord gjorde idédugnad for regjeringen et par timers tid. Utsagnene var flere, spørsmålstegnene likeså.

I denne samling, og som ofte ellers, fikk jeg spørsmålet hvordan det kunne være at jeg som «urbanist» flyttet fra Malmö i Sverige til lille Træna i Nordland? Svaret kan være relevant for temaet på møtet: Attraktivitet, kompetanse og næringsutvikling i nord.

Hvis jeg skulle flytte fra Malmö, måtte det bli til et sted med like mye innovasjonskraft og spennende prosesser, med like mye kultur og hvor det bær preg av åpenhet. Det fikk bli enten New York eller Træna. Det er kanskje et noe tilspisset valg, men det ligger en sannhet i det. Poenget er at ytterligheter er attraktive. Mellomting er kjedelige. Altfor ofte strever vi etter å bli normale. La oss heller dyrk særpreget.

Hva er Norges særpreg?

Det er rikt. Det er rå natur. Det er moderne. Det er ruralt. Ja, sammenligner man Norge internasjonalt kan man faktisk si at hele landet bærer preg av å være lite urbant. Et sprett land med vilt terreng og noen byer innimellom, alle ganske små. Men det unike – en nasjon hvor det bor folk i hele landet.

Enn så lenge.

Urbaniseringen skjer overalt, og forandrer suksessivt det gamle fiske- og bonde-Norge. Men sammenligner vi Norge med resten av verden virker det likevel som at urbaniseringen er litt annerledes her. Blomstrende storbyer med innovasjonshubber, teknoparker og inkubatormiljøer ser ut å kunne sameksistere med små, ville spredtbygde lokalsamfunn i det vanskelige terrenget som utgjør dette landet. Da jeg kommer fra Sverige, kan jeg se forskjellene tydelig. Der er det valg i år og i de politiske appellene refereres det til Norge som det gode eksemplet på samfunnsbygging i hele landet.

Norge kan velge å fortsette være et forbilde.

Kombinasjonen av de levende urbane byene og de levende «ikke-urbane» småstedene gjør Norge unikt i sitt slag. Og attraktivt. Ekstrem natur finns ellers mange steder på jorden. Men vill natur som er befolket finnes ikke overalt. Og legger man til infrastruktur og kultur, så er det i hvert fall ikke så mange flere konkurrenter. Selv om vi mange ganger sliter med dårlige veier, kranglete båtruter og kansellerte fly er dette en nasjon hvor hele landet er moderne. Et land hvor du kan dra med kollektivtrafikk langt ut til en øy der det bor bare noen hundre mennesker, men der det plutselig er tusenvis av folk fra hele verden fordi det er festival, hvor du i en av landets minste kommuner møtes av en pride-parade, hvor mennesker har lyst å hylle mangfoldighet og åpenhet. Et land hvor man kan fly til plasser med bare et par tusen innbyggere, der man finner både internasjonal kunst, spennende kultur og rå arkitektur helt ute i distriktet. Et land hvor kommunene er så små at man som innbygger forstår hva demokrati betyr på riktig.

Det er denne kombinasjonen som gjør nasjonen Norge særpreget. Men også sårbar. For det vi hører nå er at det må være «stort» for å være verdt å satses på. De mange små foretakene går under radaren for hva som teller som verdiskaping. Det signaliseres at det er volum, storskala og eksport som gjelder hvis Norge og Nord-Norge skal lykkes.

Er det sant?

Storskala og urbanisering i all ære. Men jeg er ikke sikker på at det er det eneste svaret på hva som bygger et framstående land eller en nordnorsk landsdel. Hvis Norge melder seg på kappløpet om å bli konkurransedyktige på alle fronter internasjonalt er det kanskje lett å glemme bygden, og alle små og mellomstore bedrifter og steder. Men da visker man også ut det som gjør Norge unikt i sitt slag.

Urbanisering trenger ikke å være et skjellsord. Byen og bygden trenger ikke å stå i konkurranse mot hverandre. Tvert imot. I et land som Norge hvor det meste er verken by eller bygd, behøver bygden og byen nettopp hverandre.

Derfor må vi omformulere konseptet urbanisering.

Urbaniseringen i Norge trenger ikke å bety at distriktene avfolkes, men at bygden også blir urban.

Urbanisering i norgesmodellen kan bety at byer og bygder låner det beste av hverandre, og anerkjenner at begge har verdier. At det går an å være bonde, fiskere eller lokalmatprodusent og samtidig interessert i teknikk, kultur og utvikling. At spenstig arkitektur, kultur, natur og grønske finnes i både byen og bygden. At både store og små foretak får eksistere og utvikles, side ved side. At innovasjoner oppstår der folk og kompetanser møtes, hvilket kan være i en mangfoldig bygd, likevel som i en mangfoldig by, eller via nett. At kommuner får lov å være av forskjellig størrelse. At universitet og utdannelsesinstitusjoner kan være både sentrale og perifert plasserte. Og at smart samferdsel betyr å investere i både elbusser i byene og hybridferjer til havs. Poenget er at det finnes en potensial i de mange små enhetene som kobles sammen til store nettverk. Det kan faktisk være mer robust med mange små tett sammenhengende enheter, enn få store.

Dessuten skulle vi kunne muliggjøre for en framtid hvor man ikke er nødt til velge enten det ene eller det andre. Du kan bo i byen og på bygden, du kan dele tiden mellom steder du liker. Du er kanskje både osloværing og nordlending? Fleksibel tilstedeværelse, digitale kontor og skoler, og god kommunikasjon kan få mennesker til lettere å bidra til verdiskaping flere steder. Dessuten vil vi leve lenger, og kanskje skulle det presis som at vi mer sjeldent har samme partner hele livet også være naturlig med flere utdannelser og flere karrierer i livløpet? Men da trenger vi nytenking innen både skoleordning og skattestruktur. Det må nesten bli et eget innlegg, for dette krever sin utdypning.

Tilbake til spørsmålet som ble stilt på toppmøtet – hvordan får vi flere folk i nord? Jeg tror ikke at det bare er de store industriene som bygger landet. Eller skaper bolyst. Det er myldret av spennende levende steder. Urbane bygder, mikrobyer og de sære små men kreative bedriftene. De vil vokse og bli A4-robuste med de rette forutsetningene.

La oss derfor omformulere konseptet urbanisering.

La oss aldri bli normale, la oss dyrke særpreget og høste et nytenkende spennende Norge i STORT og smått.

Ps. Træna kommune har blitt nominert som en av tre kommuner (den eneste nordnorske, og den desidert minste noensinne) til KMDs Innovasjonspris. Ergo, smått kan være innovativt.

Moa Björnson

Utviklingssjef i Træna

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags