Jeg gikk til julefeiringa med håp om at jeg kunne gjøre noe for andre, så var det andre som gjorde noe for meg

NT Nordland Teater Wenche Bakken.

NT Nordland Teater Wenche Bakken.

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Wenche Bakken i Helgetanker: Det er snart advent og jul igjen. Ta turen til Frivillighetssentralens julefeiring. Du går ikke uberørt derifra.

DEL

HelgetankerAli fra Afghanistan, hans mor Nazir og lillebroren som jeg ikke husker navnet på smiler mot meg. De skal være med å feire norsk jul som Frivillighetssentralen arrangerer julaften for alle ensomme, eldre, rusmisbrukere, innvandrere og folk ellers, alle som vil er velkomne.

Selv har jeg dratt dit så pyntet som jeg kan være, og det er ikke rare greiene.

– Hva kan jeg bidra med? Si hva jeg kan hjelpe til med. Jeg henvender meg til en i komiteen. Foreløpig ingenting. På vei opp i Bakeribyggets 2. et. ser jeg to eldre menn som ikke greier trappene og trenger hjelp. Det føles godt å hjelpe.

I festlokalet hører jeg at det er en afghansk familie som ennå ikke er kommet. Feiringen kan ikke begynne uten dem.

– Jeg tilbyr meg å hente.

– Jeg kjøret av gårde i bilen min, intetanende om at et av de nydeligste øyeblikkene i mitt liv snart skal finne sted.

Ali, en gutt på 11 ser rett på meg med øyne som jeg aldri mer kan glemme.

– Jeg er litt urolig, sier han. Du skjønner det er en familie til her, og de har ikke meldt seg på, og derfor tror de ikke at de kan få bli med. Men du, ikke sant at i Norge kan alle få bli med?

Ja! Løp inn og si at de er velkommen. Ali tar på meg, strekker armen inn gjennom det åpne bilvinduet og smiler og tar initiativet til å håndhilse Ali! sier han og legger en liten men sterk og myk hånd i min. For en gutt, så høflig.

Vi er fra Afghanistan og vi feirer ikke jul, vi er muslimer. Visste du at mitt folk er muslimer?

Mitt folk ... så fint. Jeg kjenner at han beveger meg denne lille gutten som jeg aldri før har møtt.

– Jeg synes Norge er verdens fineste land å være i, tenk at noen bare inviterer oss på fest, og de sier til og med at vi skal få gaver selv om vi ikke feirer jul.

– Jeg tror at julenissen kommer og han pleier å ha med gaver til alle. Voksne også? Ja voksne også. Ja for voksne er jo egentlig bare store barn, sier han alvorlig. En liten reflektert herremann denne Ali. Han går på skole her og har vært her i fire år. Han snakker min dialekt. Vel fremme slipper jeg han og familien ut av bilen.

Jeg håper du skal bli med inn? Skal du?

Ja jeg skal bare parkere så har jeg skikkelig lyst til å sitte sammen med deg, er det greit? Han ser på meg stor i øynene. Akkurat det skulle jeg spørre deg om.

Vi ser på hverandre og ler, vi har et «moment».

Jeg henger av meg yttertøyet og en eldre herre i blådress står småkroket og vil ut å røyke pipe. Men det er vel for glatt ute? sier han.

Jeg kan følge deg ut, vil du det?

– Det er ikke noe jeg heller vil.

Det er julaften og jeg står ute i vinden og snøen med Magne som jeg akkurat har møtt.

– Du er ikke herfra, sier jeg?

– Nei, jeg er fra Oslo. Jeg kom hit for 29 år siden. Jeg er 85 og et halvt. Jeg har ingen her. Men jeg vil ikke reise tilbake til Oslo. Jeg har ingen der heller.

Han sliter med å få fyr på pipa som han røyker uten munnstykke. Med tjæren rett inn i kjeften. Det slår meg at det halve året antakelig er viktig i den alderen. Akkurat som en 4 åring alltid sier at jeg er fire og et halvt.

– Velsignet være de snille, sier han og tar hånda mi.

– Ja velsignet være de snille, sier jeg.

– Du er jo en av dem.

– Nei jeg er bare her jeg har ikke stelt dette i stand, men jeg håpet jeg kunne bidra med noe, være noe for noen.

En skrallende røykhoste stopper den gamle kroppen idet han forsøker å si noe. Hosten roer seg. Han ser på meg med brustent blikk.

– Jeg har vært død flere ganger.

– Du står da her nå i alle fall. Jeg støtter ham i det vi skal gå inn igjen. Han stopper opp og sier med skjelven stemme: Du sier du ville bidra, det har du allerede gjort, du har allerede gjort min kveld finere.

– Ali blir glad når jeg kommer opp, han har ventet på meg.

– Hei jeg ble litt sein, jeg måtte hjelpe en eldre mann.

Jeg vet det sier han, jeg så dere gjennom vinduet.

Vi setter oss. Det er mat, dessert, kaker, alt som hører julen til. Her er det ikke spart på noe.

– Jeg skal være god på skolen. Jeg skal bli best, slik at jeg kan bli det jeg har lyst til når jeg blir stor, sier Ali.

– Hva vil du bli? sier jeg.

– Sånn som deg, sånn som tar seg av dem som trenger det. Jeg prøver å si at jeg er her for første gang i mitt liv og fortjener ikke den slags ros, mens jeg registrerer at over anlegget spilles Deilig er jorden.

I bilen på vei hjem sitter hans mor i baksetet. Hun snakker ikke norsk og hun ber sønnen si at dette er det fineste noen har gjort for dem. At familien ble invitert til å være sammen med nordmenn på julaften.

– Mamma ber meg si at du er et godt menneske. – Det er ikke jeg som har stelt i stand denne festen sier jeg, det er det andre som har gjort.

– Ja men du henter og bringer oss. Jeg har ikke sittet i en bil siden jeg kom til Norge. Er det din bil?

– Ja, det er min bil.

Den er veldig fin.

Etter norsk målestokk er ikke bilen min fin.

– Nordmenn må være verdens beste mennesker, tenk at min sønn har fått et nettbrett i julegave fra totalt fremmede.

Idet Ali skal gå ut av bilen strekker jeg meg etter ham og sier

– Kan jeg få en klem!

Han ser på meg

– Det hadde jeg tenkt å spørre deg om.

Disse små menneskene med de store tankene. Ser vi dem skjønner vi hva de tenker? Vet vi hvem de er? Er vi der for dem? Halsen min tykner og jeg tenker på livet og dens irrganger, at jeg var fullstendig uforberedt på dette møtet. Jeg og han er på tvers av generasjoner og likevel, likevel kan vi gi noe til hverandre.

– Jeg håper at vi kan møtes igjen, sier Ali.

– Det hadde jeg tenkt å spørre deg om, sier jeg

Jeg har fått en ny venn, og det varmer langt inni sjelen. En venn som sier det jeg har tenkt å si, og jeg sier det han har tenkt å si.

Ali fra Afghanistan. Du har gjort verden til et bedre sted for meg. Jeg gikk til julefeiringa med håp om at jeg kunne gjøre noe for andre, så var det andre som gjorde noe for meg. For en kveld sammen med disse menneskene som trodde jeg hadde stelt i stand festen. Jeg gjorde ikke noe annet enn å være der.

Det er snart advent og jul igjen. Ta turen til Frivillighetssentralens julefeiring. Du går ikke uberørt derifra.

Wenche Bakken

Produsent, Nordland Teater

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags