Neste gang du får lyst til å sjikanere, latterliggjøre eller ydmyke politikere, ledere eller grupper på Facebook, ha i bakhodet at du faktisk begrenser ytringsfriheten

Ufiltrert: Med sosiale mediers lave terskel for å kommentere i samfunnsdebatten, kan hvem som helst sitte i sine huler og slenge ut av seg eder og galle om navngitte personer, uten filter, skriver Marit Øvermo.

Ufiltrert: Med sosiale mediers lave terskel for å kommentere i samfunnsdebatten, kan hvem som helst sitte i sine huler og slenge ut av seg eder og galle om navngitte personer, uten filter, skriver Marit Øvermo.

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

HELGETANKEREn sjømann ber ikke om medvind, han lærer seg å seile i all slags vær.

Det er vinter. De siste ukene har vi hatt vær av alle valører; fra hylende stormkast til vindstille. Fra dunkel mørketid til sol som farger fjellene og himmelen rosa.

Jeg fasineres av været. Det er omskiftelig og uforutsigbart. Det forandrer seg time for time. Noen ganger lokker det frem smil og latter. Andre ganger skremmer det, er høylytt og vi får lyst til å søke ly.

Vi vet lite om det nye året, det aner oss at det kan bli omskiftelig.

Jeg følger sånn passe godt med i media, både lokalt og nasjonalt. Begreper som tillit, åpenhet og medbestemmelse er gjengangere de fleste dager, og godt er det! Media skal ha takk for å ta debatten, for det er mange ulike tolkninger av disse begrepene, og det kan være betimelig å ta diskusjonen for å gi begrepene mening og innhold.

Sosiale medier har senket terskelen for å delta i samfunnsdebatten betraktelig, på godt og ondt. Men, med dette har vi også mistet av syne hvordan demokratiet fungerer, hvilke arenaer og hvilke organ en må påvirke for faktisk å utøve medbestemmelse.

Når «nyhetene» oppstår i sosiale medier, og redaksjonelle media koker spikersuppe på disse «sannhetene», da bærer det fort galt av sted

Sosiale medier har påvirkningskraft i samfunnsdebatten, men å tro at det er et organ for beslutning og medbestemmelse er en sterk overvurdering. De er heller ikke alene et egnet organ for objektive faktaopplysninger eller nyheter. Når «nyhetene» i tillegg oppstår i sosiale medier, og redaksjonelle media koker spikersuppe på disse «sannhetene», da bærer det fort galt av sted. Vi har sett mange eksempler på dette i det siste, og særlig er det den politiske arena som får gjennomgå.

Stat og kommuner er demokratiske organisasjoner der et folkevalgt styre, politikerne, fatter beslutninger. I et demokratisk system er det to nivå; det politiske, og det administrative. Felles for de to er at de består av mennesker av kjøtt og blod, med familier, med barn, med egenskaper og interesser langt utover deres stilling eller verv. De er også innbyggere og brukere av offentlige tjenester. Og, de er fritt vilt!

For med sosiale mediers lave terskel for å kommentere i samfunnsdebatten, kan hvem som helst sitte i sine huler og slenge ut av seg eder og galle om navngitte personer, uten filter: Vi kan lese karakteristikker av både politikere og ansatte i offentlig forvaltning der de omtales som «trangsynte», «inkompetente», «overgripere», ja, sågar også «pamper» eller «elite», alt etter hva en mener måtte svi mest.

Senderne av slike ytringer bidrar til polarisering ved å snakke om «de» andre, og «vi» som har de gode løsningene. De andre opphører å være «meningsmotstandere», men blir sett på som «noe annet» med ikke like gjennomtenkte meninger som oss selv. For, hvis noen sier seg uenig med «oss», må det være fordi de skjuler noe.

De snakker i sterke ordelag nedlatende om folk de aldri har møtt, og de «mener å vite» eller å «ha hørt».

De skyter fra hofta, og er lite kritiske til om de treffer den eller de som kan påvirke saken eller ikke.

De fokuserer på person, ikke sak. Og når de blir utfordret på sak, søker de trygghet hos likesinnede, i ekkokamre der egne meninger blir opphøyd i n'te.

Hvis folket mangler kunnskap om politikk og følgende av sine valg, gir det ikke god mening å snakke om et folkestyre

Under dekke av å forsvare demokratiet, ender de i stedet opp med å angripe det. Det fremmes et syn på politikk som blir et spørsmål om hvordan man best administrerer et samfunn, og at det kun er de som har innsikt, «sånne som oss», som bør bestemme hvordan dette skal gjøres.

Men hvem er det de protesterer mot? Hvem er det egentlig som bestemmer?

Et demokrati er et folkestyre. Et demokrati er basert på tillit; folkesuverenitetsprinsippet går ut på at folket gir fra seg makten til noen vi mener vil forvalte den godt.

Samfunnsbygging realiseres innenfor de rammebetingelsene som er til rådighet. Økonomi og graden av tilslutning i de politiske forslag setter rammebetingelser for politiske vedtak. Politiske vedtak, budsjetter og tidsfrister setter rammebetingelser for administrasjonens spillerom. Lov og avtaleverk setter igjen retningslinjer for hvordan berørte ansatte skal involveres. Med denne grunnmuren på plass, står vi godt rustet til å påvirke, og navigere oss under krevende og omskiftelige forhold.

Men, hvis folket mangler kunnskap om politikk og følgende av sine valg, gir det ikke god mening å snakke om et folkestyre. Hvis vi ikke forstår forskjellen på politisk og administrativt nivå, så risikerer vi å bedrive «skyggeboksing», uten en reell beslutningstaker i den andre enden. Meningsytringer gjennom sosiale medier er vel og bra, men å ikke benytte de kanalene og arenaene som er tilgjengelig for å påvirke en sak gir svært lite «motorkraft»

Politikk handler om interessekamp. Om fremtiden, og om forutsetninger og rammebetingelser. Vi er i et uenighetsfellesskap. Det er vår evne til nettopp å takle og tåle uenighet som bygger fellesskapet Norge. Den politiske debatten er middelet for å komme frem til løsninger, til tross for uenighet. Å være politiker, eller å være leder, handler om å lede i forandringens tegn.

Den ene dagen stemmer folket deg fram, den andre samles de i massive demonstrasjoner. Det er politikkens vesen, og det er lov å endre mening, både blant politikere og vi som velger dem.

Men, mindretallet er ikke en kneblet gruppe! De er skriveføre og ofte i media. Det er bare det at andre ikke alltid er enige med dem. Men når et mindretall blir et flertall, ja, da er det et flertall og skal håndteres som det. Men inntil da; ikke kall det mistillit! Eller mangel på medvirkning eller åpenhet. Det er demokrati!

Vi deler ikke alltid verdier, og vi går ikke alltid i takt. På tross av, ja, på grunn av uenigheten, bidrar vi til fellesskapet Norge. Her ligger demokratiets styrke, hvis vi tåler det. Denn største synden i samfunnsdebatten er kanskje likevel den dovne stillheten. Stillheten blant det flertallet som er fornøyd med de vedtak som blir gjort, men som lar enkeltpersoner bedrive nåtidens «steining», uten kommentar. Kanskje burde vi være flinkere å uttale våre meninger også i medvind og fredstid? På det viset blir meningsbildet mer balansert.

Jeg håper debatten i sosiale medier kan få en mildere tone. Og, jeg håper vi blir dyktigere til å benytte virkemidlene i skjæringspunktet mellom politikk og forvaltning.

Neste gang du får lyst til å sjikanere, latterliggjøre eller ydmyke politikere, ledere eller grupper på Facebook, så kan du jo ha i bakhodet at du faktisk begrenser ytringsfriheten

Trygghet. Selvinnsikt. Evne til å lytte. Mot til å gå ut av flokken. Sårbarhet. Dette er superkrefter i tiden vi går inn i. «Sårbarhet er det motsatte av svakhet. Sårbarhet er vårt mest presise mål på mot. Sårbarhet er fødestedet for innovasjon, kreativitet og forandring,» sier Brené Brown i sin tale Kraften av sårbarhet. Sårbarhet kan også være det innsyn som hjelper oss til å møte fremtiden på fremtidens premisser. For fremtiden er det eneste sted vi kan gå til.

Neste gang du får lyst til å sjikanere, latterliggjøre eller ydmyke politikere, ledere eller grupper på Facebook, så kan du jo ha i bakhodet at du faktisk begrenser ytringsfriheten, og at det er en dypt udemokratisk handling. Da tar du i det minste et opplyst valg.

Jeg startet med å snakke om været. La meg avslutte med det også.

«En sjømann ber ikke om medvind, en sjømann lærer seg til å seile i all slags vær.»

På lik linje med været handler politikk og ledelse om å forholde seg til de rammebetingelser en har. Å ikke forholde seg til rammebetingelsene kan være fatalt, i beste fall svært ansvarsløst. Politiske beslutninger, og implementering av politiske vedtak må derfor basere seg på de beste løsninger innenfor de rammene en har. Ikke på den mest optimale løsning hvis himmelen var rosa og vi vandret fremover i evig medvind.

Jeg har tenkt å være godt nok rustet for alle værtyper. Da kan jeg gå forlengs inn i fremtiden.

Marit Øvermo

Daglig leder ved Din Personalpartner

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags