I sommer satt jeg en tidlig formiddag på en Starbucks-kafé...

Foto:

Artikkelen er over 3 år gammel

Journalist Hugo Charles Hansen skriver i dagens Ke de går? om en gledelig opplevelse.

DEL

KE DE GÅR?Den skal tidlig krøkes som god bokorm skal bli!

I sommer satt jeg en tidlig formiddag på en Starbucks-kafé i Dublin.

Jeg hadde akkurat unnagjort appelsinjuicen og bakverket med skinke, ost, og diverse grønnsaker som var ment å utgjøre en slags frokost den dagen. Jeg var nå godt i gang med en mer enn romslig kopp med kaffe, da blikket mitt vandret forbi de nærmeste bordene og bort mot det ene hjørnet av lokalet.

Der satt det to unge jenter, på utseende og alder kunne de godt være søstre. Den ene kanskje 11 år, den andre kanskje 13. De var helt oppslukt av det de holdt på med.

Nå tror du kanskje, av helt naturlige årsaker, at de satt der med hver sin mobiltelefon, i ferd med å oppdatere facebook instagram eller sende en snap... eller at de kanskje forberedte en Pokémon-jakt i nærområdet.

Mulig jeg begynner å bli gammel og sentimental, men det var noe nesten rørende vakkert med hele situasjonen

Men neida, de to jentene satt der med beina under seg i sofaen, fullstendig fordypet i hver sin bok. På lang avstand kunne jeg se hvordan øynene deres raste fram og tilbake over linjene, bare avbrutt av når de måtte bla over til neste side. Noe som de fleste gangene ble akkompagnert av en god slurk av brus fra begrene de hadde foran seg på bordet.

Mulig jeg begynner å bli gammel og sentimental, men det var noe nesten rørende vakkert med hele situasjonen. At det ikke var mobilen som var i fokus for oppmerksomheten deres, men gode gammeldagse bøker. Det var nesten så jeg igjen tilbake igjen troen på menneskeheten der og da.

Jeg er ikke i tvil om verdien av å bli bitt av lesebasillen som liten. At det stimulerer nysgjerrighet, kreativitet, tankevirksomhet og refleksjonsevne.

Ennå husker jeg mange av de bøkene jeg fikk lenge før jeg selv kunne lese. Og så husker jeg Emil i Lønneberget-bøkene jeg fikk da jeg såvidt hadde begynt å lese.

Og så har du de spennende bøkene om Hardy-guttene som jeg kastet meg over litt seinere.

På en god lørdag kunne jeg sluke ei hel hardygutt-bok fra perm til perm.

Så var det bøkene som tidlig virkelig gjorde inntrykk. Jeg husker ikke hvor gammel jeg var, kanskje 9-10 år, jeg var syk og hjemme fra skolen. Ingen uleste hardygutt-bøker var å oppdrive, men i bokhylla i stua fant jeg boka «Bare én kom tilbake» Historien om den den unge Oslomannen Stein Gabrielsen, den eneste som overlevde Norse Variants forlis i storm i Nord-Atlanteren var så fengslende at jeg glemte tid, sted og ikke minst det faktum at jeg var febersyk og fæl. Jeg var ikke i ei trygg, varm seng, jeg var ute i ei åpen flåte i storm og mange meterhøye bølger - midt ute på Atlanterhavet.

De gode bøkene tar deg i løpet av få avsnitt med til en annen tid og et annet sted. Jeg unner alle barn å oppleve det!

Hugo Charles Hansen

Journalist og vaktsjef

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags