Det gikk fort for seg og jeg lot traktoren stå mens inntrykkene sank inn, men jeg måtte til pers

Foto:

Av

Journalist Viktor Leeds Høgseth skriver om det ikke veldig glamorøse livet som småbruker, i Ke de går?

DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

KE DE GÅR?Du har vel sikkert sett den danske drengen på tv. Han som tar et bordbein, vrir og vrenger på det et par ganger, snur hatten en gang, graver i jorda og vips så har han bygd et par fjøs, plantet, sådd og høstet poteter og gjort klar for dyrskue, bare fordi han kan det. Han er flink den danske dreng, tenker jeg. Nå har jeg ikke til hensikt å gå i drengens fotspor. Jo da, vi har kjøpt oss går og stortrives på landet, cirka 2,8 trygge mil fra Mo sentrum. Det er langt nok og nært nok for meg. Trenger jo ikke være en plass der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Det er en bondegård og det føles som om man bor på landet, men jeg er ikke bondeemne, noe jeg finner ut til stadighet.

Ta for eksempel traktoren på gården. Den er grønn, og det var jeg også, når det gjelder traktorer. Fatter'n kan traktorer og pekte her og der, olje i dette krysset og sett på strøm der, men pass på der og der og den bør du ikke røre. Det gikk fort for seg og jeg lot traktoren stå mens inntrykkene sank inn, men jeg måtte til pers. Problemet var at det hang en diger snøfres bak og selv om våren var dårlig så kunne jeg ikke kjøre rundt med fres. Jeg ville heller ikke spørre. Jeg har jo sett drengen fra Danmark.

Det endte opp med at jeg fikk den løs, men den er delvis demontert nå. Nå vet jeg at det bare var å løsne to stag og jeg hadde ikke trengt å få den i 50 deler, men nå kjenner jeg disse delene godt, da de aldri før hadde blitt løsnet. Det var nok en grunn til at de satt så godt.

Vi vurderte dyrehold på gården, men fant ut at det ville bli for mye å passe på, så vi landet på ni høner og en hane. For at de skulle få seg en plass å være ute på måtte det lages et hønsehus. Jeg kastet meg rundt og startet med monteringen. To dager etter var det ferdig og jeg både var og er fryktelig fornøyd med resultatet. Hvordan jeg fikk det til vet jeg fortsatt ikke og av og til blir jeg bare stående og se på det. Det står der fortsatt, like fint som den dagen det var ferdig.

Noen ganger overrasker jeg, til og med meg selv. Nok om det.

Hønene startet å legge egg. Mye egg. Gode er de også og vi spiser egg i alt. Det er utrolig hvor mange egg man kan få i en omelett og det er utrolig hvor hardt det er å spise åtte-ni egg, hver dag. Men vi greier det, med god hjelp fra ungene, og ingen klager. Jo forresten. Det var den gangen. Høner som legger egg vil noen ganger ruge og vi lot dem holde på. Fire egg fikk de ligge på og slik lå de i tre uker. Vi hadde satt kryss på eggene for å ikke ta feil og en dag lå den første kyllingen der. Søt, gul og fluffy, som de skal være. Jeg tok med de eggene de ikke lå på og gikk inn.

Den dagen skulle kona lage vaniljekrem sammen med mutter'n. Jeg så på tv og hørte et hyl fra kjøkkenet. Kona kommer ut og lager lyder jeg ikke har hørt siden ungene gjorde i buksa. Hva har du gjort, roper hun og peker på kjøkkenet.

Der var et egg åpnet og det var ikke bare plomme der. Vi fikk tre kyllinger og ikke fire. De har det bare bra og jeg har fått brillepåbud, i fjøset.

Viktor Leeds Høgseth

Journalist og frontredigerer i Rana Blad.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags