Å løpe seg fri for pust er kanskje en merkelig måte å vise det på, men det er helse i hvert steg!

Over 900 løpere deltok i stafetten.

Over 900 løpere deltok i stafetten. Foto:

Artikkelen er over 3 år gammel

Journalist Toril S. Alfsvåg skriver om deltakelse i Celsastafetten i dagens Ke de går?

DEL

Ke de går?Jeg har gjort noe som jeg aldri har gjort før, som jeg aldri trodde jeg skulle gjøre og som jeg egentlig ikke liker.

Jeg har sprunget. Vel, det er kanskje å ta litt hardt i. Jeg har flyttet på meg i et tempo raskere enn gange og som fikk meg til å hive etter pusten. Noen kaller det å jogge. Jeg synes også den definisjonen er å ta hardt i for mitt vedkommende.

I vinter virket slutten av mai skikkelig langt unna. Da en kollega lurte på om vi ikke skulle melde på et lag til Celsa-stafetten, slang jeg med leppa. Det var flåsete gjort. Så jeg måtte ut å øve. Noen kaller det å trene.

Jeg innrømmer det, jeg tenkte det gikk an å trekke seg. Da fikk jeg skikkelig kjeft. Av dattera, som verken viste respekt for de som er eldre enn seg, eller at det var sjefen over pengesekken hun valset over. I klare ordelag slo hun fast; nå fullfører du! Du skal løpe!

Hadde det bare ikke vært for alle fridagene i mai, prøvde jeg. Ikke å forglemme påsken, som kom tidlig i år, i mars. Jeg skulle ut å reise, vanskelig å trene da. Dårlig vær, sliten etter jobb, det må da være lov å ta seg litt fri, roe ned liksom?

Argumentene falt på steingrunn. Det gikk ikke fort med meg, men faktisk litt framover.

Jeg overlevde, og det ga – overraskende nok – mersmak

Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere! Sa hun som hadde meldt meg på stafetten.

Så kom mai, ikke så skjønn og mild i begynnelsen, men i full blomst til Celsastafetten. Og så meg da, påmeldt og oppkledd i nye løpetights, men langt fra klar. Jeg trodde jeg var heldig som hadde fått den korteste etappen. Så overhørte jeg at det var «spurt-etappen». Javel, ja!

Men jeg tok pinnen da det ble min tur, satte av gårde, fast bestemt på å nå fram. Til slutt. Spørsmålet var bare om pusten ville bli med på turen, så jeg i allefall fikk levert fra meg stafettpinnen før jeg falt om.

Men det var der, midt i vrimmelen av løpere, med ulik grunn for å delta, at det gikk opp for meg. Mange av oss hadde allerede vunnet, bare ved å være der, påmeldt og startklar. Ikke bare hadde vi vunnet over sofaen - flere enn meg tror jeg var på det nivået - vi hadde utfordret oss selv til å gjøre noe vi ikke kunne og konkludert i god Pippi-stil: Så det klarer vi helt sikkert.

Jeg overlevde, og det ga – overraskende nok – mersmak. Blant disse flotte menneskene gikk det opp for meg, at denne stafetten/løpet handler om mer enn å springe fort og komme først. På startstreken sto vi alle side om side; de som hadde vært alvorlig syk, folk som trosset slitasje fra månedsvis med cellegift, synshemmede, sofagriser, mosjonister, sprekinger og andre vanlige dødelige, i alle fasonger og avskygninger.

Vi var der fordi vi er høy på livet. Å løpe seg fri for pust er kanskje en merkelig måte å vise det på, men det er helse i hvert steg!

Toril S. Alfsvåg

Nyhetsleder i Rana Blad

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags