Enkelte ganger er det møtet med en ung kvinnes røst som gjør at folk velger å ikke lytte

RÅD: Ke de går-skribent Isabel Haugjord har fått bemerket at hun «burde legge ned toneleiet ditt litt, da tar folk deg mer seriøst».

RÅD: Ke de går-skribent Isabel Haugjord har fått bemerket at hun «burde legge ned toneleiet ditt litt, da tar folk deg mer seriøst». Foto:

Artikkelen er over 2 år gammel

Journalist Isabel Haugjord skriver om verdien av å lytte til hverandre, selv når du føler for å være en bedreviter, i Ke de går?

DEL

Ke de går?«Du burde legge ned toneleiet ditt litt, da tar folk deg mer seriøst». Kommentaren fra radiolæreren min i Volda ringer i ørene mine av og til. Spesielt når jeg snakker med folk på telefonen, som ut fra mine tre første ord velger å gi meg en nedlatende tone tilbake. Noen mennesker er ikke noe hyggelige generelt og kunne like greit tatt den tonen med David Attenborough, men at det enkelte ganger er møtet med en ung kvinnes røst som gjør at de velger å ikke lytte, tror jeg nok kan stemme. Nei, jeg tror ikke bare, jeg vet.

For det er et eller annet som skjer med enkelte mennesker når de hører tegn på at du ikke har den ballasten av livserfaring som de selv sitter med. Da skal du lytte og tie, for dem som har vært her lengre kan bedre, det må du forstå. Jeg lytter gjerne til det du har å fortelle, men om du ikke vil lytte tilbake er du i en monolog, og det er det ingen av oss som tjener på.

Det er gjennom gjensidig forståelse og respekt at jeg tror vi vokser som mennesker. Å lytte til hverandre, og virkelig ta til seg det den andre sier er gull. Men da må man samtidig også være åpen for å ta innover seg det den andre sier, og revurdere sine egne synspunkter. Å være åpen for å ta feil. Å være åpen for en annen løsning. Å være åpen for å si at, vet du hva, du har faktisk mange gode argumenter for det du tenker, jeg tror jeg er enig med deg likevel.

Men da må man være uselvisk, og det er ikke alltid like lett.

Vi er opptatt av selvrealisering. Vi skal være sterke. Vi skal tro på det vi mener og mene det vi tror på, og bra og viktig er det. Om vi alle skulle gått rundt som noen nikkedukker uten egne meninger hadde vi jo heller ikke hatt noe å tilby hverandre. Vi trenger meningene og de opphetede diskusjonene, for all del. Men det skumle, synes jeg, er at det virker som om mange ikke er åpne for nettopp det å lytte.

Man kan gå rundt et helt liv og tenke at man er verdensmester i det meste, og mange kjenner nok en sånn også. De som fnyser av det aller meste du har å komme med, og som står så støpt i sine egne meninger at du må fram med slegge, spett og hakke for å nå inn.

Av og til lurer jeg på hvorfor. Er det illusjonen om at de virkelig er verdensmester på alt som regjerer, eller er det frykten for det ukjente som tar styringa fra underbevisstheten?

Det er en klisjé, men tenk om mennesker i konflikt hadde vært bedre til å lytte til hverandre. Å legge stoltheten på hylla i noen minutter for å prøve å finne en høyere løsning. Å lytte til ordene og meningene til den andre uten å la seg påvirke av samtalepartnerens utseende, religion, kjønn eller hva det måtte være som gjør at foldene i øret virker å lukke seg. En trenger absolutt ikke være enig i alt her i verden, men om en bare lytter kan det hende en blir overrasket.

Isabel Jacobsen Haugjord

Journalist i Rana Blad

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags