Ikke kjørte foreldrene våre oss til trening og annet vi måtte finne på, ikke hadde vi sykkelhjelm

Foto:

Artikkelen er over 2 år gammel

I dagens Ke de går? skriver nyhetsleder Toril S. Alfsvåg om hvordan man klarte å vokse opp før i tida.

DEL

KE DE GÅR?

Av og til lurer jeg på hvordan vi i det hele tatt klarte å vokse opp, før i tida.

Ikke kjørte foreldrene våre oss til trening og annet vi måtte finne på, ikke hadde vi sykkelhjelm (det burde vi nok hatt), ikke visste vi hva EU-godkjent sand var, i den grad vi hadde sand, og de færreste av oss gikk i barnehage. Ikke visste foreldrene til enhver tid hvor vi var heller, ikke hadde alle hjem en telefon og tanken på at hver og en og småttinger på barneskolen især, skulle ha sin egen telefon (uten ledning og kontakt!) ville fått de fleste til å le høyt og overbærende. Hørt sånn tull!

Nå ikke bare finnes klokker med innebygd GPS og telefon; de er blitt en sånn salgssuksess at til og med produsentene lar seg overraske. Klokkene er ment for barn som er for små til å ha egen mobiltelefon, men klokkene gjør det mulig å ringe foreldrene og omvendt.

Dessuten kan barnet følges og spores. Jeg har selv kjent på følelsen når ungen er borte, på et fremmed sted, midt i en vrimmel av folk. Vi gikk videre i den tro sønnen fulgte med, tatt i betrakting at lekebutikken var målet, men fireåringen sto igjen og hang. Panikken var så stor da jeg bråsnudde og sprang i retninga vi kom fra, at jeg ikke klarte å se noe som helst. Det syntes tydeligvis, for en mann grep meg i armen for å spørre «har du mistet din lille dreng?»

Jeg forstår altså behovet for å ha kontroll – men er det rett?

Redd Barna og Datatilsynet er mer enn skeptisk, og viser til at klokkene kan gi falsk trygghet, at barna må lære å håndtere livet og at klokkene kan gi et signal om at verden der ute er farligere enn den er. Flere skoler ser også at klokkene skaper problemer, og vil hindre dem.

Det siste leser jeg på forskning.no, er hjerneskannere i skolen for å avsløre elever som ikke følger med.

Danske forskere har vist at det går an å hjerneskanne hele skoleklasser. Teknologien kan brukes til å forbedre undervisninga, hevder forskere. Ikke alle er enige i det.

Personlig hender det at jeg har samtaler med meg selv. Inne i hodet mitt kan det for eksempel være en stemme som vil ha sjokolade. Den krangler med stemmen som sier «du har fått nok». En slik debatt, der tema varierer, egner seg ikke for andre. I alle fall ikke til skanning. Hvis ikke målet er å få meg innlagt da.

De nye apparatene kan plasseres i ørene. Det finnes slike prototyper allerede. Det vil visst ikke forstyrre elevene i undervisninga. En måling av studentenes oppmerksomhet kan avsløre om det er på tide med en vits eller quiz, leser jeg. Eller læreren får på denne måten ei tilbakemelding på om studentene henger med.

Jeg har et tips. Se på studentene, er blikket tomt, er hodet ofte også det, altså på tide med en vits.

Det er ikke rakettforskning.

La tanken være fri. Gi rom for å være unik. I stillhet blir det til ukjente drømmer, som kan bli gull verdt.

Toril S. Alfsvåg

Nyhetsleder i Rana Blad

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags