Nå heier vi på Lagerbäck – for verre enn det har vært i det siste er det i hvert fall sikkert at det ikke kan bli!

Svenske Lars Lagerbäck ble presentert som landslagssjef for herrelandslaget i fotball på en pressekonferanse på Ullevaal stadion i Oslo onsdag.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Svenske Lars Lagerbäck ble presentert som landslagssjef for herrelandslaget i fotball på en pressekonferanse på Ullevaal stadion i Oslo onsdag. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix Foto:

Artikkelen er over 3 år gammel

Journalist Hugo Charles Hansen skriver om den nye landslagssjefen i dagens Ke de går?

DEL

KE DE GÅR?Så er spenninga utløst. Eller spenning og spenning – skjelden har vel det norske folk hatt en mer laidback holdning til utnevnelsen av sjef for herrelandslaget i fotball.

Mange med meg har nok mistet interessen for hele fotballandslaget, etter år med, for å si det mildt, middelmådige resultater.

Kvalifisering etter kvalifisering har gått uten at de norske fotballgutta har fått annet å gjøre i de påfølgende mesterskapene enn å sitte på tribunen. Eller holde seg hjemme i sofakroken.

Nå skal det i rettferdighetens navn sies at dagens ørkenvandringer fotballmessig er ikke noe nytt. Opp gjennom landslagshistorien vår er det vel mer å regne som normalen.

Selv var jeg på Ullevål en vårkveld i 1989. På motsatt banehalvdel sto Østerrike. På trenerbenken vår regjerte Ingvar Stadheim... en trener få eller ingen har hørt om verken før eller siden. Treningskamp eller ikke, denne kvelden ledet han altså Norge til en 4-1-seier. Til ellevill jubel for 3.012 tilskuere. Hadde ikke jeg og klassekameratene mine, på klassetur fra Steigen til hovedstaden, vært der hadde det vært under tre tusen sjeler på en norsk landskamp. Det måtte vel nesten være en slags bunnrekord for landslagets popularitet.

Riktig nok fikk vi så en overraskende opptur under Drillos første periode i sjefstolen, men etter den gang har det igjen krøpet mot nullpunktet.

Visstnok skal vi nå ligge bak fotballstorheter som Færøyene, Guinea-Bissau og St. Kitts and Nevis på FIFA-rankingen.

I skrivende stund regnes vi å ha verdens 84. beste landslag.

Visstnok skal vi nå ligge bak fotballstorheter som Færøyene, Guinea-Bissau og St. Kitts and Nevis på FIFA-rankingen

Til sammenligning var høyeste plassering under Drillo 2. plass.

Kanskje har de nevnte øystatenes «suksess» inspirert når fotballforbundet nå har hentet inn Lars Lagerbäck. Joda, han er fra Sverige, men det er jo med Island han virkelig har hatt suksess.

I fjorårets EM ledet han de islandske vikingene helt til kvartfinalen. Landslaget ble både islendingenes egne, men også halve Europas kjæledegger.

Lagerbäck ga seg på topp, og har tatt det rolig i tida etter, som medhjelper for søta brors beste ballsparkere.

Nå er imidlertid Lager «back» i manesjen. Nå skal han starte klatringen for Norge.

Jeg er ingen ekspert, men tillater meg å ha troen på Lagerbäck, inntil det motsatte er bevist.

Hans fotballfilosofi tror jeg passer sånn passe gode norske fotballspillere. Den forekommer langt mer ujålete enn Høgmos høytsvevende tanker om ballbesittelse og finspill. Slikt faller på steingrunn for norske spillere med ti storetær.

Nå heier vi på Lagerbäck – for verre enn det har vært i det siste er det i hvert fall sikkert at det ikke kan bli!

Hugo Charles Hansen

Journalist og vaktsjef

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags