De samler ti ungdommer som knapt er fylt 18 på et hotell, og gir dem alkohol og frie tøyler. Du kan jo tenke deg resten

Foto:

Artikkelen er over 3 år gammel

Journalist Isabel Haugjord skriver om virkelighetsflukt i dagens Ke de går?

DEL

KE DE GÅR?Det er ikke med hodet hevet noe særlig høyt at jeg innrømmer at jeg var en av dem som satt klistret foran TV-skjermen torsdag, for å få med meg den store finalen av Paradise Hotel.

Kort oppsummert til dere som ikke skulle ha greie på hva det er: Det er toppen av det mange kaller «søppel-TV», der de samler ti ungdommer som knapt er fylt 18 på et hotell, og gir dem alkohol og frie tøyler. Du kan jo tenke deg resten. Programmet som jeg og kollektivet mitt begynte å se på sammen for tolv, ja du leste rett, tolv uker siden er nå ved veis ende. Og takk og pris for det.

Nå når det er over sitter jeg igjen i et antiklimaks. Var det alt? Nå må jeg ta livet mitt tilbake og finne noe å fylle det store tomrommet slutten av Paradise Hotel etterlot seg. Neida, så ille er det ikke. Men hva er det med disse programmene fra «virkeligheten» som er så fengende?

Jeg liker å tro at jeg egentlig har en ganske grei sans for kultur, og at smaken min er langt fra det groteske. Men når jeg gang på gang går i fellen, og blir hekta på fjas som dette, begynner jeg virkelig å lure.

Når jeg gang på gang går i fellen, og blir hekta på fjas som dette, begynner jeg virkelig å lure

Noen kjente navn fra medievitenskapen, Max Horkheimer og Theodor Adorno, uttrykte tidlig på 1900-tallet frykten de hadde for fjernsynets makt over publikum. De mente at det hele virket fordummende på tilskuerne, og at det holdt oss passive og underholdt, at vi på den måten ikke gadd å gjøre noe opprør mot uretten rundt oss. At det var en virkelighetsflukt som kunne forskyve fokuset vårt vekk fra det som var viktig i samfunnet.

De levde da riktignok i en tid der man trodde mediene var «allmektige» i den forstand at publikum var svært lett å påvirke.

Noe fasitsvar på det finnes ennå ikke, men at vi ikke tar alt for god fisk har vi vel kunnet konkludere med en stund nå. Likevel lar jeg meg fascinere av tankene til disse filosofene, og lurer på om de kan ha litt rett.

Men i en verden som stadig blir mer kompleks, der konflikter melder seg på ulike hold, er det vel enda godt vi kan ta oss en virkelighetsflukt i ny og ne?

Om livet og verdens tyngende alvor konstant skulle henge over oss som en tung sekk, tror jeg reimene hadde gnagd seg så langt ned i skuldrene våre at vi til slutt ikke hadde greid å bære vekten. Jeg tror like godt det kunne gjort oss passive, og være enda skumlere.

Jeg sier ikke at Paradise Hotel er svaret på en god avkobling i hverdagen, strengt tatt prøver jeg vel kanskje bare å børste av meg skammen av at jeg nok en gang lot meg fenge en hel vår av det flåsete programmet. Men en virkelighetsflukt, uansett hvilken form den måtte ha, tror jeg vi alle har godt av inn i mellom.

Isabel Haugjord

Journalist

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags