Det er nordnorske skattekister. Det er ramsalt humor, til tider et språk som hadde framkalt fanden på flatmark i bedehusland

Foto:

Artikkelen er over 2 år gammel

Journalist Hugo Charles Hansen skriver om en hedersnordlendingen i dagens Ke de går?

DEL

KE DE GÅR?

Si navnet Arthur Arntzen, og alle nordlendinger vet hvem det er.

Si «Han Oluf» og «alle» nordmenn vet hvem du snakker om.

Få personer har gjennom sitt virke vært større Nord-Norge-ambassadør enn hedersnordlendingen fra Tromsø.

Nettopp fordi han er så til de grader nordlending selv, har vi alle akseptert og nærmest følt oss litt stolt når Arntzen i Oluf-skikkelsen har spilt på stereotypen av den enfoldige, drikkfeldige og høylytte nordlendingen. Da gapskratter vi høyt med, mens når en østlending prøver seg på nordlendings- parodier med grov språkbruk, rister vi bare på hodet. Platt og flaut, som vi syns det er.

I går fylte Arthur Arntzen 80 år. En gebursdag som naturlig nok ikke kunne forbigås i stillhet.

Etter en oppvekst i trange kår under krigen og i nordnorsk etterkrigstid, har Arntzen alltid hatt en tanke for de svake i samfunnet og ikke minst et bankende hjerte for Nord-Norge.

At nordlendingene ikke skulle føle at de måtte stå med lua i hånda, men kunne ta sin naturlige plass i den nasjonale bevisstheten og debatten.

Da fotballaget Bodø/Glimt, på midten av 70-tallet, med Harald «Dutte» Berg i spissen, plutselig markerte seg i norsk fotball, hadde Arthur Arntzen allerede vært med fremst i heiagjengen ei god stund. Det til tross for at laget kom fra Bodø, byen som er hjembyens hans regnes som lillebroren i nord.

Eller var det kanskje nettopp fordi de kom fra «lillebror»-byen? Uansett, Bodø/Glimt kom fra Nord-Norge – og det var det som betydde noe.

Jeg har heiet mye på Glimt, og jeg har ledd mye av «han Oluf», men det som har truffet meg aller mest med Arthur Arntzen er bøkene han kom med etter at skinnlua til han Oluf var lagt på hylla.

«Æ lyg ikkje», «Det svær æ på», «Æ sei ikkje meir» og «Å gjer meg ikkje».

Det er nordnorske skattekister. Det er ramsalt humor, til tider et språk som hadde framkalt fanden på flatmark i bedehusland. Men først og fremst er det humoristiske fortellinger som tar Nord-Norge og nordlendingene så til de grader på kornet. Selvironisk og treffende.

Arthur Arntzen har reist land og strand rundt med sine lune foredrag om en nordnorske kombinasjonen av humor og gudstro. Ikke den prangende og belærende gudstroen, men den inderlige kun til innvortes bruk.

Selv traff jeg Arntzen i forbindelse med et slikt foredrag på Meyergården for noen år siden. Vi var begge på toalettet for å slå lens, og i forbifarten spurte Arntzen meg hva hoppbakken i sørenden av byen heter. Navnet hadde han riktignok glemt, men som gammel sportsjournalist hadde han slett ikke glemt mesterskapene og alle de legendariske hopperne som hadde satt nedslag i Fageråsbakken. 

Hugo Charles Hansen

Journalist og vaktsjef

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags