Hva katta hadde sett eller muligens spist, vites ikke. Men hun akselererte på nivå med det sprekeste på fire jul

Det er ikke alltid like lett å få juletreet til å stå.

Det er ikke alltid like lett å få juletreet til å stå. Foto:

Journalist Toril S. Alfsvåg skriver om juletretrøbbel i Ke de går?

DEL

Supertilbud: 5 kr for alt innhold på nett i 5 uker

Ke de går?Hva katta hadde sett eller muligens spist, vites ikke. Men hun akselererte på nivå med det sprekeste på fire jul. Hun var opp i juletreet før mor mi rakk å registrere hva som strøk forbi. Og så lå treet der med alle sine lys og knuste julekuler. Toppet av en katt med alle klørne ute. Det var ikke første gang, og ble ikke den siste.

Du kan si mye om jula hos oss; forrykende blir ikke feil.

Men det er klart, jeg har også et bilde av – og håp om en gang – den perfekte jula. Et symmetrisk tre, perfekt pyntet som i en disneyfilm. Et hus som er nyvasket helt inn i den mest bortgjemte skapkrok. Voksne og barn i skjønn harmoni. Slik som det synges om. Snø som faller lett og legger seg perfekt.

Vi er mer på Donald-sporet av Disneyjul. Med mor (les: meg) som hopper opp og ned i rein frustrasjon, far (les: min bedre halvdel) som ler av mor som hopper (det lager jo god stemning), juletrær som, når nettingstrømpa kommer av, krever ombygging fordi det mangler greiner helt rundt, og noe må jo pynten ha å henge på.

Det hender også at vi må bardunere juletreet, ja inne.

I sidesynet så vi treet ramle, imponerende kjapt, tross ingen katt involvert

Vi hadde spist, og forventningen var til å føle på. Ville julenissen banke på nå? Eller kanskje nå? Det var i alle fall like før den før omtalte mannen i huset måtte ta seg en tur på det aller helligste. (Pappa, hvorfor er du aldri her når julenissen kommer? Og svaret; «jo, dere skjønner det, han prøvde å kidnappe meg da jeg var barn, puttet meg i sekken, bare så vidt jeg kom meg løs, så jeg tør ikke være her når nissen kommer» Kanskje ikke den mest pedagogiske forklaringa, men det var det de fikk. Krisepsykiatri? Nei da, ungene takler det greit.)

Tilbake til starten, vi var altså på nippet til å ta julekvelden til nye høyder. Da sa det «Svusj», etterfulgt av lett bris. I sidesynet så vi treet ramle, imponerende kjapt, tross ingen katt involvert.

Nå satt opphavet der og lurte på om trefallet var et tegn, fra gudvethvor.

Den høsten hadde nemlig førsteklassingen lært om påskebudskapet. Noe bestyrtet erklærte han ved middagsbordet en søndag i advent; «han døde og så blei han levandes igjen!»

Før vi rakk å oppklare og tidfeste det som kunne fortone seg som en krimgåte, hadde lillesøstera allerede reist seg på tripp-trappstolen. Fireåringen var fri for diplomati da hun spontant utbrøt; «Nei, det går ikke. E du dau, så e du dau. Dau som ei sild!».

Lynet slo ikke ned, og englene holdt seg i skjul. Vi derimot reiste kjerringa, (les: treet) og tauet det inn. Under stjerna høyt i toppen gikk det nå hyssing i flere himmelretninger.

Og så, akkurat i det roen kunne senke seg, banket det hardt på døra. Bare flaks at pappen rakk å gjemme seg denne gangen, altså! Men det passet bra, så slapp han å se at nissen kysset mamma – i år igjen.

God jul, små og store!

Toril S. Alfsvåg

Nyhetsleder i Rana Blad

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags