Her, foran bokhylla følte jeg avsky for bøkene jeg med omhu har kjøpt ene og alene for hyggens skyld

Foto:

Artikkelen er over 2 år gammel

Journalist Vegard Anders Skorpen skriver om en skjellsettende opplevelse i egen bokhylle, i Ke de går?

DEL

Ke de går?Nylig leste jeg tre bøker jeg likte etter hverandre. Et litterært hat trick jeg ikke trodde var mulig å oppnå. Bøkene var i tur og rekke en blodig krim, en spenningsroman av typen politi og opptil flere røvere, og en tåreframkallende roman. Etter siste side i tåreboka, hvor jeg var veldig nære å skrike i opphisselse til flere av sidene, satte jeg den pent tilbake i bokhylla og studerte rekka av uleste bøker. Bokhylla mi er i entall og huser 21 bøker, 20 hvis du trekker fra en tyrkisk-engelsk ordbok jeg har til gode å lese fra perm til perm. Begrenset tilgang burde derfor gjøre det enkelt å velge neste offer for min umettelige tørst etter andres skrevne ord.

Så lett var det derimot ikke. Etter tre gode på rad greide jeg ikke å bestemme meg. Jeg vet at alle bøkene mine er verdt å lese, jeg kjøper da ikke bøker jeg ikke liker. Nå var det frykten for nedtur som slo meg hardt over nesa med ja, stive permer. Jeg fikk meg ikke til å risikere at historien om den siste langrennaren Kristen Skjeldal ikke skulle innfri, eller at Tom Waits-biografien skulle bli tunglest. Fra en slags idrettskarriere veit jeg at etter flere gode prestasjoner på rad, er det eneste jeg vil å gjøre det en gang til. Jeg har riktignok aldri scoret et hat trick og kan ikke direkte sammenligne, men jeg antar det er en god følelse. Men her, foran bokhylla følte jeg avsky for bøkene jeg med omhu har kjøpt ene og alene for hyggens skyld.

I dagene etter hat tricket brukte jeg mer tid på å tenke på den irrasjonelle frykten for en potensiell skuffelse, enn å lese. Her kommer jeg til kort som hobbyfilosof og -psykolog, men etter at frykten slapp taket, har jeg slått meg til ro med at frykten fascinerer meg. Den kan ikke forklares, det er bare sånn, eller «kake med sirup» som ho mor sa da hun ikke lenger orket å svare på mine barnslige «hvorfor det?». Slik tror jeg det også er med litteraturen. Mye av dens verdi ligger i at vi ikke alltid kan, eller har behov for å forklare hvorfor vi liker akkurat den boka ingen andre liker, eller ikke kan utstå. Til tross for at jeg trolig leser mer enn mange på min alder, og heller vil ha eget bibliotek med skinnstoler enn tøff bil, kan jeg ikke tenke meg å bli med i en boksirkel. Jeg hadde gjort meg dårlig der av følgende grunn: Jeg har ikke et behov for å dele med alle hva jeg syns om boka vi alle helt sikkert bare hadde skumlest fra gang til gang. Følelsene bøker gir meg er et slags hemmelig sted jeg kan gå til. Der er det meg, en bok og dugelige mengder kaffe som har tilgang.

Tilbake til fryktens start: Tre bøker. Nærmere 1000 sider med glede og følelser. Så bråslutt. Valget for neste leseopplevelse falt til slutt på en bok om korrupsjon i fotball, med kalde fakta og opplysninger hentet fra knusktørre dokumenter. Etter tre fyrverkeri måtte jeg kjøle meg ned med noe som kan framkalle narkolepsi for dem som ikke bryr seg. Vi sliter alle med vårt, for tiden sliter jeg med å bestemme meg for om jeg skal utfordre frykten eller velge enda en trygg løsning.

Vegard Anders Skorpen

Journalist i Rana Blad

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags