Gå til sidens hovedinnhold

For noe av det som virkelig kjennetegner folkloren som omgir rocken er fortellingene om de talentene som døde så altfor unge

Artikkelen er over 5 år gammel

Journalist og vaktsjef, Hugo Charles Hansen, skriver om rockestjernenes livsreiser i Ke de går?

Ke de går? Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Rocken var en gang ungdommens musikk. Et opprør mot foreldregenerasjonen og dem som var enda eldre.

Rebelsk og usømmelig løssluppen brøt rockekulturen med de fra før av sementerte normene i samfunnet.

Elvis vrikket til og med på hoftene, og jentene ble helt hysteriske og svimte av så snart de så gutta i The Beatles.

Siden har rockemytene blomstret, i alle sjatteringer av rockemusikken. Det er vel nok å nevne begrepet «Sex, drugs & rock 'n roll».

Og så død da. For noe av det som virkelig kjennetegner folkloren som omgir rocken er fortellingene om de talentene som døde så altfor unge. De kreative sjelene som brant ut og ble borte mens de ennå bare var i starten av sine livsverk.

Janis Joplin, Jimi Hendrix, Jim Morrison, Sid Vicious, Syd Barrett, Kurt Cobain, Jeff Buckley, Amy Winehouse ... For bare å nevne en brøkdel.

3–4 timer lange show kveld etter kveld synes ikke å slite nevneverdig på The Boss

Mange av de unge døde rockerne har nærmest nådd ikonisk status etter sin død.

Men så har du overleverne, de som nektet å dø, nektet å gi seg.

Som sagt, en gang var rocken ungdommens musikk. Av unge for unge. Nå er de unge blitt voksne, for ikke å si eldre. Før fikk rockerne høre at de skulle «klippe seg, bli voksne og få seg en ordentlig jobb».

Nå hyller vi dem som er «still going strong», for å si det med Johnnie Walker-whiskyens slagord.

I mange tilfeller er vi som liker musikken deres mildest talt bekymret for helsa til de aldrende rockerne som spiller seg verden rundt og rundt.

Enkelte av dem har levd ut rockestjernelivet til det maximale, og tilført kroppene både alkohol og kjemiske stoffer i mengder som umulig kan være bra i lengden. Det er mer enn medisinske under at de ikke har kollapset på scenen for lenge siden.

Dagens aller største stadionrockere er i 50-, 60- og 70-årene. Og da snakker jeg ikke om tiårene de var på topp, men om alderen deres.

Gutta i Rolling Stones er passert 70 med god margin. 72 år gamle Keith Richards har vel opp gjennom årene holdt liv i så vel hele narkokartell som apotekkjeder, men fortsatt rocker oldefar i beste velgående.

Rockelivet tar imidlertid på for en del av de ikke helt unge artistene. Nylig falt Meat Loaf (Marvin Lee Aday) om på scenen. Morrissey må stadig vekk avlyse konserter – og her om dagen kollapset Aerosmith-gitarist Joe Perry under en konsert.

Den som derimot ser ut til å holde koken og vel så det er, Bruce Springsteen. 3–4 timer lange show kveld etter kveld synes ikke å slite nevneverdig på The Boss.

Men så er han jo bare ungdommen da, 66 år. Og det er jo som kjent at «da tar livet til».

Hugo Charles Hansen

Journalist og vaktsjef

 

 

Kommentarer til denne saken