I denne utfordrende spagaten mellom ulike hensyn står alle dommere og meddommere i norske rettssaler daglig

Artikkelen er over 2 år gammel

Journalist Hugo Charles Hansen spør i dagens Ke de går? om man får straff som fortjent?

DEL

KE DE GÅR?

Når rettssaken er over og dommerne er overbevist om at den tiltalte er skyldig, er det tid for avgjøre hva gjerningsmannen skal få som straff.

Før saken ble avsluttet i retten har påtalemyndigheten lagt fram et forslag, en straffepåstand – og argumentert hvorfor straffen bør være akkurat dette.

Også forsvareren har også argumentert for hva han eller hun mener er den riktigste og fornuftigste straffen - dersom tiltalte finnes skyldig.

Når dommerne skal sette seg ned å utmåle straff er det veldig mange hensyn som må veies og vurderes.

Å gå inn på alle disse vil sprenge rammene for denne lille epistelen - jeg skal nøye meg med grovt å se på straffen fra fornærmede, tiltalte og samfunnets ståsted.

For samfunnet har straffen et viktig formål å markere at de konkrete handlingene er noe vi som samfunn ikke ønsker. Omfanget av straffen, for eksempel lengden på fengselsstraffen, skal også signalisere hvor alvorlig fellesskapet syns overtredelsen er.

Samlet skal dette avskrekke andre fra å begå lignende handlinger. Vi snakker om allmennpreventive hensyn.

I dag er det statens, fellesskapets, ansvar å straffe gjerninger som ikke er akseptable.

I tidligere tider var det opp til den enkelte - og da sto den fornærmedes behov for hevn - for å gjenopprette en normaltilstand - sentralt. Et øye for et øye, en tann for en tann. Et liv for et liv.

I dag er et slik hevn-aspekt noe en ikke ønsker skal ha plass ved straffutmålingen i norsk rett.

Likevel vil nok både fornærmede og mange andre føle det urettferdig dersom gjerningsmannen «slipper for billig unna» med det vedkommende har gjort. Det kan enten dreie seg om at lengden på fengselsstraffen oppleves for kort, eller at formen for straff oppleves å være for mild.

Diskusjonene rundt dette er forståelig nok mange. Mange syns at hensynet til , og fornærmedes posisjon, får altfor liten plass i både retten og dommen.

Det nærmeste vi kommer, er vel der tiltalte dømmes til å betale oppreisningserstatning til fornærmede - for «tort og svie».

Straff skal også ha en individualpreventiv effekt - den skal avskrekke den enkelte gjerningsmann fra å begå samme kriminalitet på nytt.

Legger en hovedvekten på tiltalte, må også retten og fellesskapet spørre seg , hvilket menneske ønsker vi å stå igjen med når straffen er avsonet. Hva tjener både vi og domfelte selv mest på? Da kan kanskje samfunnsstraff eller andre straffeformer som kanskje oppfattes som milde være det mest hensiktsmessige i lengden.

I denne utfordrende spagaten mellom ulike hensyn står alle dommere og meddommere i norske rettssaler daglig: Straffen skal ikke være urettferdig verken for domfelte, fornærmede eller samfunnet.

Hugo Charles Hansen

Journalist og vaktsjef

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags