Suksessen lå sannsynligvis i både det at publikum kjente igjen stereotypiene, at humoren alltid var lun og aldri ond

Gordon Kaye som René Artoios i 'Allo 'Allo. (Skjermdump fra YouTube).

Gordon Kaye som René Artoios i 'Allo 'Allo. (Skjermdump fra YouTube).

Artikkelen er over 2 år gammel

Adieu, Adieu, René! skriver journalist Hugo Charles Hansen i dagens Ke de går?

DEL

KE DE GÅR?

Rett som det er så får man seg en påminnelse om at årene går – og ikke minst at årene har gått, rimelig fort.

Det trenger ikke å være de store, sjelsettende ting i livet, som at barna, som jo nettopp var barn, plutselig ikke er barn lenger, men selv er blitt voksne og fått barn.

Eller mer trivielle og ikke fullt så hyggelige ting, som det fysiske forfallet – at magen har krøpet over beltet og håret forlengst har krøpet ned fra toppen av hodet og heller tyter ut av ørene.

Nei, av å til kan det være en liten melding i mediene om at en eller annen idrettshelt eller skuespiller er død. Personer du verken har snakket med ellertruffet, men som likevel en gang før i livet ditt har satt sine spor.

Her om dagen dukket det opp på ulike nettaviser beskjed om at Gordon Kaye hadde sovnet inn på et pleiehjem, 75 år gammel.

Så tenker du, og kanskje de fleste med deg: Hvem i huleste var egentlig Gordon Kaye?

Sier jeg derimot: Kafeverten René, vil svært mange nikke gjenkjennende.

Hvem husker ikke «Herr Flick» og «von Smallhausen» aus Gestapo. Eller «Monsieur LeClerck», eller politimannen Crabbtree

Og legger jeg til: i serien «'Allo 'Allo», skjønner stort sett alle hvem vi snakker om.

Komi-serien fra BBC, der vi følger livet i og rundt en landsbykafé under den tyske okkupasjonen av Frankrike under 2. verdenskrig, gikk sin seiersgang i de mange land både på 80-, 90- og 2000-tallet.

Her fleipet britene med de fleste stereotypier: om franskmenn, om tyskere, om motstandsbevegelsene, om homofili, om flørting og utroskap – og ikke minst om britene selv.

Suksessen lå sannsynligvis i både det at publikum kjente igjen stereotypiene, at humoren alltid var lun og aldri ond.

De snakket på en morsom måte.

Og at serien hadde et fantastisk galleri av karakterer, gestaltet av skuespillere som passet som hånd i hanske til sine roller.

Hvem husker ikke «Herr Flick» og «von Smallhausen» aus Gestapo. Eller «Monsieur LeClerck», eller politimannen Crabbtree.

Eller «the british Airmen»?

Eller servitrisene Yvette og Maria.

Og selvfølgelig selve hovedpersonen: kafeverten René Artois.

Som slet med tyskere og kommunistisk motstandsbevegelse, samtidig som han sjonglerte kona Edith og flørtene med de nevnte servitrisene.

Det er ikke få latterkuler, og aller helst humring - René og hans alter ego skuespiller Gordon Kaye har forårsaket hos undertegnede gjennom de nevnte tiårene.

Men det er en tid for alt, og nå har altså René sagt, ikke 'allo 'allo, men heller Adieu!

Jeg må innrømme at jeg her om kvelden måtte finne et par episoder av serien på Youtube, og mimre litt.

Hugo Charles Hansen

Journalist og vaktsjef

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags