Gå til sidens hovedinnhold

Jeg mener vi som samfunn må ta oss råd til å opprettholde en sunn ulvestamme

Artikkelen er over 4 år gammel

Som ulven selv, er også hedmarkingene helst konfliktskye helt til de blir tirret tilstrekkelig. Men da er de til gjengjeld både uberegnelige og farlige.

Ke de går? Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

En skal være bra døv, og helt uten batteri på høreapparatet for ikke å ha hørt ropene om ulv den siste månedene.

Ulvehylene har runget, om ikke i skogen, så i hvert fall på Stortinget og i media.

Og det fra både ulvemotstandere og miljøaktivister. Midt i skuddlinjen klima- og miljøminister Vidar Helgesen stått som en kulefanger og tatt direkte treff fra både mer enn skuddklare ulvejegere og tungt væpnede venner av gråbein.

Til og med egne partifeller, fra de ulvetette hedmarksskogene, har benyttet anledningen til å sette opp selvskudd for sin egen regjering.

Som ulven selv, er også hedmarkingene helst konfliktskye helt til de blir tirret tilstrekkelig.

Men da er de til gjengjeld både uberegnelige og farlige.

Få ting skaper mer temperatur og følelser enn når det blir snakk om ulven. Slik har det vært i århundrer, for ikke å si årtusener.

Gråbein, vargen, skrubben – som ukjært barn har ulven fått mange navn.

Gjennom sagn og eventyr lærte både barn og voksne å passe seg for den myteomspunne skapningen.

Det gjaldt å verne både buskap og eget liv.

Og de som var så heldige eller uheldige å få høre hylene fra en ulveflokk ei fullmånenatt bidro selvfølgelig mer enn gjerne til å forsterke mytene.

Ikke var ulven særlig snill med verken bestemødre eller småjenter med røde luer heller. Verst var han når han kom i fåreklær!

Få ting skaper mer temperatur og følelser enn når det blir snakk om ulven

 

Kombinasjonen av myter og faktisk behov for å beskytte både folk og fe, gjorde at ulven ble jaktet hardt og brutalt. Lenge var den praktisk talt utryddet i landet vårt.

Så kom fredningen, innvandring fra ikke fullt så ulveskrinne Sverige – og ikke minst internasjonale avtaler om å bidra til å ta vare på denne truede dyrearten. Og så kom utfordringene både for myndighetene og for beitenæringer som i lang tid hadde vennet seg til en hverdag praktisk talt uten rovdyr.

Opprettelse av ulvefrie, eller generelt rovdyrfrie, soner ser fint ut på papiret, men blir fort et problem når verken rovdyr eller husdyr kan lese kart og forholde seg til grenser. Det hadde vært så mye lettere om ulven skjønte sitt eget beste og holdt seg der vi ønsket.

Nå skal jeg ikke kokketere over verken ulvetilhengere eller motstandere. Jeg mener vi som samfunn må ta oss råd til å opprettholde en sunn ulvestamme, samtidig har jeg ingen forutsetninger for å vite hvordan de har det som bor i de ulvetette områdene, og kjenner på frykten både for barn og generasjoners levebrød. Jeg vet rett og slett for lite til å ta et standpunkt til hva som må gjøres. Og det ser det dessverre ut til at også de som skal bestemme hva som skal skje i saken også gjør.

Siste ulvehylet er neppe hørt, uansett!

Hugo Charles Hansen

Journalist og vaktsjef

 

Kommentarer til denne saken