For oss andre er polferder begrenset til den stressende og hastige turen innom Polet

Artikkelen er over 3 år gammel

Journalist Hugo Charles Hansen skriver om polferder i Ke de går?

DEL

Ke de går?Sett i forhold til hvor lite land vi er og ikke minst hvor få sjeler vi er, har vi nordmenn gjort oss bemerkelsesverdig bemerket med våre strabasiøse ekspedisjoner både til Sydpolen og Nordpolen.

At vi tross alt har overlevd her i mørket og isødet har naturligvis gitt oss både genetiske og mer psykologiske forutsetninger for å mestre ferdene til disse ekstreme turmålene. At flesteparten av oss nordmenn i stedet har valgt charterturer til områdene rundt ekvator skal vi ikke snakke høyt om i denne sammenhengen.

Nei, i hælene på Amundsen og Nansen har folk som Erling Kagge, Børge Ousland, Rune Gjeldnes, Liv Arnesen og Cecilie Skog pådratt seg stolte og væskende gnagsår og forfrysninger i jakten på ære og berømmelse både øverst og nederst på kloden.

For oss andre er polferder begrenset til den stressende og hastige turen innom Polet, i det svært begrensede tidsvinduet mellom slutten på egen arbeidstid og det lokale vinmonopolets stengetid fredag ettermiddag.

Alt for å opprettholde væskebalansen i heimen gjennom helga.

Men vi er et langstrakt land, hvor det meste er å regne som utkant. Nordmenn i Blåstervika, Nakenskjæret, Skreddalen og Bjørkevidda har imidlertid aldri vært rådløse.

For å si det med Øystein Sunde, så går det helt tilbake til den tida da «sjølberging var Alfa og Omega». Så også når det gjaldt drikkevarer.

Kjøpebrennevin var begrenset til helt spesielle anledninger, eller dersom noen hadde «vært i byen», det vil si Bodø

Vikingene brygget mjød, og seinere lærte vi oss å lage sterkere saker.

«Heimkok», «Heimbrent» eller «HB» – kjært barn har mange navn.

Uansett, det å lage brennevin har i mange av landets bygder vært nærmest som husflid å regne.

Tradisjoner har gått i arv fra far til sønn på gårdene, og familiehemmeligheter i faget har blitt holdt mer hemmelig enn utroskapen.

Folk med rykte på seg for å ha godt brennevin ble sett opp til, mens de ikke fullt så dyktige heimkokerne risikerte spott og en spolert anseelse i bygda.

Steigen, der jeg vokste opp, var ikke noe unntak i så måte. Kjøpebrennevin var begrenset til helt spesielle anledninger, eller dersom noen hadde «vært i byen», det vil si Bodø. Men selv med dyre merker på bordet, var det mange som helst foretrakk den mer kortreiste varianten. Det vil si den fra vaskerommet eller stabburet.

Men tidene skifter, og her om dagen kunne jeg lese at også Steigen hadde fått pol – landets minste visstnok. Sannsynligvis selger de bare halvflasker.

Førstemann til det historiske polpunktet var for øvrig en av mine barndomskompiser. Om hundre år er bildet av ham i avisa kanskje like ikonisk som det av Amundsen på Sydpolen i 1911.

Hugo Charles Hansen

Journalist og vaktsjef.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags