Gå til sidens hovedinnhold

Mest av alt husker jeg tryggheten av å bare være barn, og ikke ha voksenlivets bekymringer

Artikkelen er over 5 år gammel

Journalist Lisa Ditlefsen skriver om sitt barndomsidol.

KE DET GÅR? Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg føler meg ganske privilegert som har en jobb som er så variert, og gøy. Men noen dager er bare glasur på kaken.

Som den dagen da jeg skulle på pressevisning til «Ruffen og Drageslottet». Selv om jeg egentlig var klar over at en av skuespillerne i stykket var samme person som spilte Alfa i Sesam Stasjon, ble jeg tatt litt på senga.

Da scenen startet sto Hanne Dahle med onkel Ludvig-dukken foran seg, og i det hun sier første setning, kjenner jeg at hårene på armene reiser seg, og jeg er rett tilbake hjemme i stua som liten jente foran barne-tv.

Den trygge gode stemmen til en av mine store favoritter i oppveksten strømmet gjennom teatersalen, og nostalgien var nesten litt overveldende.

Selv den dag i dag går jeg ofte og nynner på 1-2-3-4-5-6- 7-8-9-10-11-12-sangen. Oftest når jeg er irritert og må «telle til ti», men det var nå så.

Jeg husker den gangen Sesam Stasjon-toget var innom Rana, og vi fikk besøke det.

Selv den dag i dag går jeg ofte og nynner på 1-2-3-4-5-6- 7-8-9-10-11-12-sangen

Jeg husker togstasjonen på Lørenskog, som ble brukt som kulisse for innspillingen, med de fargerike veggene.

Jeg husker Max Mekker, Bjarne Betjent og O. Tideman.

Men mest av alt husker jeg tryggheten av å bare være barn, og ikke ha voksenlivets bekymringer.

Dette var saktegående-tv, helt annerledes en det som sønnen min ser på i dag.

Etter visningen skulle jeg intervjue den barnekjære skuespilleren.

I min jobb går ting ofte veldig fort. Vi har mye som skal rekkes over i løpet av en dag. Mange mennesker vi skal snakke med. Så med skuldre rett under øra, og med kjappe bevegelser flyttet jeg meg nærmere Hanne Dahle, bedre kjent som Alfa for de fleste barn av 80- og 90-tallet.

Hun setter seg avslappet og behagelig bakover i stolen og begynner å prate.

Det tar ikke mange minuttene før jeg virkelig forstår hvorfor jeg som barn var så glad i hennes karakter.

Hun har en så fin tilnærming til ting, og rolig måte å være på at det føltes som om jeg hadde vært på spa i det vi reiser oss og er ferdig med intervjuet.

Og den er så tilstedeværende at den flytter seg gjennom tv-skjermen og inn i stua til ei lita jente som sitter i pysjen og følger med.

Lisa Ditlefsen

Kulturleder i Rana Blad.

 

 

Kommentarer til denne saken