Gå til sidens hovedinnhold

For oss som foreldre er det litt spesielt å oppleve at hun nå har kommet inn blant de store

Artikkelen er over 5 år gammel

Journalist Arne Forbord merker på døtrene at tiden går fort, og skriver om det i dagens Ke det går?

KE DET GÅR? Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I livet finnes det mange ulike milepæler man forholder seg til. Det blir flere av dem etter at jeg har blitt far både en og to ganger. Det er nå en gang slik at disse milepælene da kommer raskt på rekke og rad.

Det kan være seg alt fra barnedåpen og første gangen ungen rullet seg rundt til det første ordet og eller det første steget på egen hånd uten et sikkert holdepunkt i foreldres hender eller kanten til salongbordet i stua.

Før sommerferien hadde vår største datter Liv sin siste dag ved småbarnsavdelingen «Solstrålen» til Revelheia barnehage. Plutselig fikk man med seg hjem sovevogna og alt utstyret som hørte med den. Hun var ikke lenger så lita at barnehagen hadde plass for at hun kunne sove i egen vogn på dagtid der.

Nå etter ferien måtte vi gå inn gjennom en ny inngangsdør ved barnehagen. Selv om den offisielle starten for livet på storavdelingen «Regnbuen» skjer etter at ferieavviklingen er over, siden det først er da alle ungene og ansatte har kommet på plass, har vår datter startet opp der. 

Barnehagen har organiser sitt liv slik at unger som går fra småbarnsavdelingen til storbarnsavdelingen møter på sitt nye tilholdssted etter feriepausen. Dermed skal avdelingen Regnbuen være hennes base og arena fram til skolegården tar i mot henne.

På den første dagen på ny side sørget vi for å dresse henne litt ekstra opp. Det er ikke hver dag man tar et slikt steg. For oss som foreldre er det litt spesielt å oppleve at hun nå har kommet inn blant de store og blitt en del av gruppa «Edderkoppan» blant storungan. Ennå vil hun høre til de minste blant de store, men likevel er det noe som har skjedd.

Ennå vil hun høre til de minste blant de store, men likevel er det noe som har skjedd.

 

Personlig synes jeg det ikke er lenge siden vi troppet opp på småavdelingen med ei 11 måneder gammel jente, som vi skulle overlate til personalet der hver bidige morgen.

Om ikke lenge vil jeg garantert føle at tiden virkelig har sprunget veldig fort da hun som rosaruss er mer enn klar for å legge livet som barnehageunge bak seg og ser fram mot nye utfordringer som skolejente. Heldigvis er det noen år til det skjer. Vi kommer garantert til å få høre om mange morsomme aktiviteter under middagseansene hjemme. Det skal bli gøy å høre om livet blant de største.

Arne Forbord

Journalist i Rana Blad.

 

Kommentarer til denne saken