Gå til sidens hovedinnhold

Navnet Svalbard betyr landet med de kalde kyster. Men det synes derimot å være landet med de varme hjerter

Artikkelen er over 5 år gammel

Journalist Hugo Charles Hansen skriver om tragedien som rammet Longyearbyen.

KE DET GÅR? Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Sist lørdag rammet tragedien befolkningen i Longyearbyen.

Innbyggerne hadde så vidt rukket å puste ut etter et døgn med enda verre vær enn vanlig, selv på de kanter, da et monsterskred av snø kom ned fjellsida og rasket med seg ti hus på sin vei.

Det er nesten ufattelig at ikke flere enn to mennesker mistet livet. Men to innbyggere på et sted der alle kjenner alle, er to for mye å miste.

Sorgen er stor i det lille samfunnet, det samme er støtten til de hardest rammede.

Uten engang å tenke på farene for egen sikkerhet skal alle som var i nærheten ha grepet nærmeste spade og hodelykt og beinflydd til rasstedet for å være med å grave

Navnet Svalbard betyr landet med de kalde kyster. Men det synes derimot å være landet med de varme hjerter.

Uten engang å tenke på farene for egen sikkerhet skal alle som var i nærheten ha grepet nærmeste spade og hodelykt og beinflydd til rasstedet for å være med å grave. Nærmest før snømassene hadde falt til ro var over hundre personer i gang. Alle på Svalbard vet at tida kanskje er den aller viktigste faktoren om liv skal berges etter et snøskred.

Av det jeg har sett i andre media, og det jeg har hørt fra folk som var i Longyearbyen i helga, alle roser den uselviske dugnadsånden og ønsket om å hjelpe.

– Det er virkelig et lokalsamfunn som fungerer, sa en av de jeg snakket med.

Man snakker ofte om det negative «bygdedyret» i små lokalsamfunn; alle vet alt om alle, og det medfører en streng – for streng – sosial kontroll.

Ikke like ofte snakkes det om det positive «vi er alle i samme båt»-perspektivet – som gjør at «alle» trår til når det virkelig kniper.

De føler nok helt sikkert at de er i samme båt, oppe i Longyearbyen – mørkt, kaldt og langt oppe i isødet som de er.

Følelsen var ganske sikkert enda sterkere før i tiden, før noen dristet seg med flyruter dit opp. Da var svalbardsamfunnet overlatt til sin egen skjebne helt fra siste båt hjem (til fastlandet) gikk like før isen la seg sent på høsten og helt til havna igjen var isfri langt utpå våren. Boka «Landet med de kalde kyster» av Helge Ingstad, som var sysselmann der oppe på 50-tallet, beskriver godt følelsene da siste båt for vinteren gikk.

Hugo Charles Hansen

Journalist og vaktsjef

 

 

Kommentarer til denne saken