«Noen gråt, noen utvekslet minner med et lite smil, noen holdt rundt hverandre. Alle tok farvel»

Gåsvær er ei lita øy nord for Kvaløya i Tromsø. Høyeste punkt er bare 21 moh. På Gåsvær finnes tre hus, et naust, et kapell og en kirkegård.

Gåsvær er ei lita øy nord for Kvaløya i Tromsø. Høyeste punkt er bare 21 moh. På Gåsvær finnes tre hus, et naust, et kapell og en kirkegård. Foto:

DEL

KronikkSå, der lot vi deg ligge. Men der ligger du da også fint. Vi fraktet deg som mennesker skal fraktes. I båt. Vi kistebærerne var litt småengstelig for å skli på isen på brygga på vei ut. Ingen fare, sa presten, det kan bli en liten dans, men til slutt står minst fire av dere fortsatt. Båttur til Gåsvær i vakkert vintervær. Så bære deg det siste stykket. Litt ulendt terreng, litt snø her, litt is der, et og annet grep som må byttes både her og der. Det ble pinadø tungt etter hvert. Du skulle sett oss klønene bak der. Jeg vet ikke hvor vanlig det er, men vi måtte le litt. Det føltes snodig nok passende. Du ville likt det, tror jeg. "Nei, ka det e dåkker håill på med?" kunne du spurt. Men vi fikk deg da fram. Senket deg ned ved siden av bestefar. Han har måttet vente lenge på deg. Du har vært sterk. Herdet av et tøft liv. Et liv vi bare et par generasjoner senere ikke kan forestille oss. Men et godt liv. Der sto vi. Alle du har betydd så mye for. Noen gråt, noen utvekslet minner med et lite smil, noen holdt rundt hverandre. Alle tok farvel. I det vi nærmet oss Vengsøy igjen, skyet det over og begynte å snø. Din reise var over. 2018 ble det siste året du så. Jeg skal ikke lyve, det er trist. Det er en stor greie for meg, bestemor. Selv om jeg skjønner du fortjener å hvile nå. Du har vært så viktig på min reise. Så viktig for det som gjenstår av den også. For du blir med videre.

Nå høres kanskje 2018 ut som et dystert år. Det har det ikke vært.


Jeg har tenkt mye på døden i siste del av året. På at om jeg skulle dø plutselig, håper jeg folk forstår at jeg har hatt det fint. At det er så mange av dere som har hatt en viktig rolle i mitt liv. Betydd så mye. Men så få jeg har sagt det til. Lars Echroll, for eksempel, vet han hvor mye hans birolle betydde for min utvikling, for min selvtillit, for min kreativitet? Vet han at jeg selv 15-20 år etter sist møte fortsatt tenker på han med takknemlighet? At jeg blir glad hver gang jeg ser et nytt grinete leserinnlegg i tromsøavisene om arkitektoniske katastrofer og uforståelige nei til høyhus, for der er Lars. Humor, kunnskap og sterke meninger.
Og jeg har tenkt på, har jeg klart å være så viktig i noens liv? Kan jeg klare det? Det bør i hvert fall være en ambisjon. Jeg vil være fornøyd med det jeg har og få folk til å trives. Det får være et slags nyttårsforsett. Det er oppskriften til et godt liv, tror jeg.
Nå høres kanskje 2018 ut som et dystert år. Det har det ikke vært. Det har vært store musikkopplevelser med Avantgardet, helproffe The Dogs og et Heave Blood & Die i rivende utvikling, for å nevne bare noen få. Live er fortsatt best. Det har vært fantastiske stunder med unger, familie og venner. Ferie i Toscana. Seier over Glimt på Aspmyra 16. mai. Jeg har tatt meg til toppen av Bentsjordtinden, som jeg har beundret fra andre siden av fjorden i flere år. Jeg har byttet jobb to ganger. Akkurat det er nok litt i overkant, men jeg er glad for begge sjansene. Rana No var et gøy prosjekt å få være med på, med noen seriøst dyktige folk. Artikkelen om Molo står fortsatt som noe av det morsomste jeg har jobbet med, med bandmedlemmer som virkelig ga av seg selv da historien skulle nedtegnes. Og hele den fire måneder lange perioden var med på å gjenvekke min lidenskap for journalistikken.

En intens stolthet, blandet med en aldri så liten frykt for ikke å leve opp til forventningene


Så ble det Rana Blad igjen. Jeg sa da jeg forlot for fire år siden at jeg ikke så bort fra at jeg kom tilbake en gang. Det ble kanskje raskere enn jeg hadde trodd, men jeg angrer ikke på det. Det gjør noe med deg når nyheten om din ansettelse møtes med applaus på morgenmøtet. En intens stolthet, blandet med en aldri så liten frykt for ikke å leve opp til forventningene. Jeg er ikke på topp hver dag, men jeg kan love at akkurat det der motiverer til å prøve så hardt som jeg kan, så ofte som jeg kan. Og så har det gått veldig bra. Vi har skapt resultater. Det har blitt noen rekordkaker etter hvert som dere andre har lest og lest. Uten at jeg skal kreve noen ære for det. Det er en bra gjeng jeg er med å lede. Og jeg håper og tror vi alle er gira på å forbedre oss enda litt til i året som kommer - både hver for oss og sammen som lag. Å komme til Rana Blad har vært som å komme hjem.
Oppsummert kan vi si at 2018 har vært et år i et liv. Nå er jeg klar for 2019. Håper jeg ser deg igjen. Og deg.
Godt nyttår, godtfolkens!

Kenneth Johan Gabrielsen

Nyhetsredaktør

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags