Gå til sidens hovedinnhold

Da vi først fikk diagnosen hadde jeg store problemer med å se for meg hvordan hverdagen skulle bli

Artikkelen er over 2 år gammel

Kommentar Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jo viktigere en sak er for meg, jo verre er det for meg å skrive om. Så dette sitter langt inne.

De siste månedene har jeg mer eller mindre bodd under en stein, med et heftig tilfelle av ammetåke, men en og annen gang får jeg med meg det som skjer ellers i verden. Og det som skjer nå syns jeg er veldig vanskelig å svelge.

Det snakkes om kvinners rett til egen kropp, senabort, nemnd og ikke forenelig med liv. Det siste nevnes ofte i samme sammenheng som Downs syndrom. Noe som for meg er ubeskrivelig vondt, og helt uvirkelig.

Kvinner skriver innlegg om hvordan de valgte å ta abort, etter å ha funnet ut at fosteret de bar på hadde downs. Om hvordan det var det beste for dem og deres familier. For må vite at man vil da ikke ha et barn med det.

Og det var akkurat den tanken som slo meg i juni. Dagen etter å ha født et veldig prematurt barn, fikk vi beskjed om at det var mistanke til Downs syndrom. Og tanken som slo meg var, hadde vi bare vist det så hadde vi kanskje valgt annerledes. For det er jo det man gjør i dagens samfunn, er det ikke?

Å tenke slike tanker om sitt eget barn er forferdelig vondt. Og jeg blir så provosert og forbannet på disse innleggene som skrives, for det er de som er grunnen til at vi som føder barn utenfor «normalen» tenker slike tanker.

Jeg kan ikke unngå å stille meg spørsmålet hvor skal grensa gå for hva vi mener er utenfor den godkjente normalen, altså «forenelig med liv»? I dag kan man med sikkerhet finne ut at fosteret har Downs syndrom, og dermed er det svært mange som har et valg.

Hva skjer den dagen man kan si om fosteret har ADHD, større sannsynlighet for å få kreft, Aspergers, mentale lidelser, og så videre?

Denne teksten vil ha lite å si for hva som skjer med abortreglene i Norge, men kanskje kan den hjelpe noen nybakte foreldre som nettopp har fått beskjed om at deres liv også vil bli annerledes. For det er virkelig ikke så mørkt som det kan sees på ved første øyekast.

Min sønn har ikke hjertefeil og er en skikkelig friskus. At han kom to måneder for tidlig, sier mer om min helse enn hans. Han klarte det helt fint han. Skylda for at han ble syk og måtte legges inn igjen i en alder av to måneder, ligger en plass mellom at folk kom på besøk når de var syke og en eldre bror i barnehage. Det klarte han også helt fint.

Vi var så heldige å få den blideste babyen jeg noen gang har møtt, som aldri gråter og som i disse dager jobber med sin aller første latter.

Da vi først fikk diagnosen hadde jeg store problemer med å se for meg hvordan hverdagen skulle bli. Jeg vet fortsatt veldig lite om hvordan livet med et funksjonshemmet barn kommer til å bli, men en ting vet jeg, og det er at Joel allerede har gitt oss mer glede enn et «friskt» barn noensinne hadde klart. Hadde jeg vist da, det jeg vet nå, hadde jeg ikke vært bekymret i det hele tatt.

Downs syndrom har et ansikt. I dette tilfelle Joel. Som her viser seg som han alltid er, smilende og glad.

Lisa Ditlefsen, journalist

 

Kommentarer til denne saken