Når jeg legger meg i kveld, skal jeg la øynene falle igjen og bekymringsløst ta imot søvn. I morgen vil husveggene stå akkurat som før. Ingenting vil slippe tak i løpet av de timene jeg er borte. Boliger i gata vil stå på nøyaktig samme sted, vegen, busstoppet der borte, det frosne epletreet i hagen. De som er våkne kommer ikke hit med sitt, ingen viser seg utenfor mitt vindu eller innenfor min dør i løpet av natten. Jeg kjenner ingen som ligger for døden og jeg vet ikke om noen av mine som er i nød. Alt det kjente vil fortsette å være her og jeg kan heldigvis lukke øynene og sove.

Det jeg puster inn har vært her lenge, hele vinteren har vært her. Det er lenge siden nyttår, enda lenger siden jul og våren ligger som en gylden og fjern bris der framme.

Når sulten kommer seilende, kan jeg vandre fra soverom til kjøkken, lukke opp og lukke igjen skuffer og skap og det er mat innenfor selv om jeg åpner hundre ganger så tar det aldri slutt og vann, rent vann, renner og renner fra lange underjordiske rør og inn. Det blir aldri tomt bare mer i vente.

Med kvelden låser jeg dagen fast der ute. Jeg lar den deilige dyna omslutte meg, og jeg ønsker meg ikke noe annet enn en myk natt. Og når dagen og lyset igjen kommer så reiser jeg meg og kler på meg plagg etter plagg, sokker, ull, kjole. Jeg kan tenne på hauger med ved i ovnen, sette varmepumpen på fullt, skru opp alt jeg har, og jeg kan fortsette å være varm som under dynen helt til kvelden.

I drømmene slippes det jeg ikke har hentet i dagen fram. Dit jeg ville og ikke kom og alt som ble finnes da. Det som var ullent blir klarere og når morgenen gryr så våkner jeg og vet omtrent akkurat hvor alt mitt er, og jeg trenger ikke lete.

Når søvnen tar meg i kveld, vil jeg ikke havne i krigen. Jeg vil ikke lete panisk etter barn i et mørkt og utbombet nabolag, hysterisk rope på dem som jeg ikke ser ikke hører som ikke er der. Jeg vil slippe å springe vekk, unna lyd fra knatrende maskingevær, slippe å søke gatelangs etter gjemmested i ly for kuler og stikkende kulde. Finne noen som ser meg som tar meg i mot, lar meg få være en av sine.

I kveld skal jeg la øynene falle igjen, spenne alt jeg har og ta imot søvn.

Det er ingen som er døde, ingen som er syke, ingenting har gått i stykker.

Astri Hansen Juvik