Ja så er altså 8. mars her igjen som er den internasjonale kvinnedagen. 105 år etter at kvinnene fikk stemmerett på like vilkår som menn. Så hvordan har vi kvinner det i dag i vårt lille Norge. I vårt lille land har kvinnene kommet seg opp og fram i politikken og ellers i næringslivet, selv om det er et stykke igjen med antall kvinner i forhold til menn.

Men vi er et foregangsland på likestilling mellom kjønnene. Hadde kvinnene på 1800-tallet sett inn i fremtiden så hadde de vel ikke trodd det de så. I dag kan man stifte familie med hus og bil så lenge man har 2 inntekter og holder banken fornøyd. Barn popper ut og mor og far deler på permisjon, omsorg og bleieskift.

Tidsklemma kan ta et stramt tak siden banken skal holdes fornøyd og få sine renter for å ha bidratt til familielykken. Er vi ikke kommet langt i likestillingen? Hva er det å klage på? Kvinnene fra år 1800 ville ha sagt at de aldri skulle ha tatt den kvinnekampen for dette har gått for langt. Men likevel så er det ting som ikke er 100% i likestillingen.

Ta for eksempel kontantstøtten. Om den bør være eller ikke får bli opp til andre å diskutere. Jeg er litt gammeldags og tenker at foreldres omsorg for små barn blir det aldri for mye av, og så blir det opp til hver enkelt etter sin situasjon å planlegge det. Men uansett så ble kontantstøtten innført for at de som ikke hadde barnehageplass skulle få muligheten til å være hjemme i omsorg med barnet. Og hvorfor er det så å si bare kvinner som benytter seg av dette? Jo for mannen tjener ofte bedre enn kvinnen og derfor blir det et større økonomisk tap hvis han bli hjemme. Og hvorfor tjener mannen bedre enn kvinnen? Jo for at det i likestillingens land er slik.

I flg. SSB utgjorde kvinners månedslønn i 2016 86% av mennenes lønn. Lønnsforskjellene er størst i heltidsstillinger og for dem med høyest utdanning. Det har i mange år vært diskutert i forargelse om lønnsforskjeller mellom kjønn. Og det er mange grunner til det. Men jeg tror at vi kvinner må begynne å se på holdninger til oss selv.

For der har vi en kamp å gjøre om den enn ikke passer inn i et 8. mars tog. Hvorfor er det slik at vi kvinner er redd for å utgi oss for bedre enn det vi er i for eksempel i søknader på jobber.

Det som ofte går igjen er at vi tror vi ikke er kvalifisert til jobben hvis kravene til stillingene ikke passer 100% med det vi kan, og helst så bra at vi ikke trenger opplæring. En mann ser en stillingsannonse på hjernekirurg og tenker YES dette går supert med min erfaring med drill og 14 dagers førstehjelpskurs.

Og hvis jeg skal fortsette med kvinners holdning til seg selv så er det noe som jeg ikke skjønner så mye av, nemlig kvinners ofring av egen identitet gjennom blogging. Der har vi fotballfrue, komikerfrue, pilotfrue og gud vet hva frue! Jeg klarer ikke i mitt enkle eks liftutleiefruehode å fatte poenget med å gå tilbake i tid der kvinnen hadde status etter hva mannens yrke var. Er dette noe menn ville ha gjort? Tvilsomt. Menns holdninger til kvinner påvirkes også av hvordan vi fremstiller oss.

Ja jeg vet at mange vil si at kvinner må få være som de ønsker, men ønsker kvinner å sidestilles med menn så fremmer det i alle fall ikke saken at vi flasher brystene for å gi en stemme til en sak vi tror på.

DET tror jeg våre foregangskvinner fra fortiden ville ha vært helt enig i. Kan det virkelig være slik at menns holdninger til kvinner og kvinners holdninger til seg selv er en årsak til at likestilling mellom kjønn ikke går helt i boks? Det er ikke til å unngå å komme inn på #Me too kampanjen og jeg presiserer at det som er kommet fram der IKKE har noe med kvinners holdning til seg selv. Men det bare viser at noen menn i lederstillinger føler en primitiv glede på apenivå med å prøve å utnytte sin stilling til å presse seg til sex. Og det viser holdninger til kvinner og dem som de ser på som mindre viktig.

Det er så mange historier som har kommet fram både fra kjente skuespillere,politikere og folk i media. Saken har blitt slått stort opp og bra er det. Så får det heller være at Kari på økonomiavdelinga feiltolket klappet på skulderen fra sin avdelingsleder. Alle skal bli tatt på alvor! Sextrakkasering skal ikke være greit.

Hva er det med menn som ser på seg selv som gudegave til kvinners sexliv? Er det slik at hulemannen har overlevd i mye sterkere grad i dagens menn enn antatt?

Jeg ønsker å gratulere kvinnene som offentlig har stått fram om sine opplevelser. Uten å vite det så har det ført til at kvinnene i hotell og restaurantbransjen tør å si ifra om at de ikke lengre vil finne seg i tilnærmelser fra kunder.

Ja for i vår bransje er ikke sextrakassering noe nytt. Det har på en måte vært en del av jobben å takle det. Fulle menn med fylleånde og surkålfis som sikler over barkeepere og servitører har forekommet i alle år. Det skulle mye til for å kaste de ut for de er jo betalende gjester. Fafo har kommet med en rapport som viser at det er i vår bransje flest sextrakasseringer skjer. I 2015 var jeg så heldig å være med på en konferanse på Island som Nordic Unions stod bak.

Det handlet om sextrakassering i vår bransje. Men det er først nå at dette er blitt satt fokus på i media. Så takk for #Me too kampanjen. Når det regner på presten så drypper det på klokkeren. Men som sagt hvordan har vi det i dag? Jeg skulle ønske at kvinnene uten stemmer kunne svare på det.

De som er redde for ytringsfriheten vår, de som lever i tvangsekteskap, kvinner som risikerer æresdrap og kvinner som lever innesperret. Ja for det er vel ikke gått noen forbi i tidsklemma at de også bor i dette landet som er et foregangsland på likestilling mellom kjønnene. Jeg sender en stille takk til disse kvinnene som kjempet vår stemmerett og bidro til at vi fikk en internasjonal kvinnedag.

Så håper jeg at kvinnene i hele verden uten stemmer kan få et liv som bedrer deres forhold.

Gratulerer med dagen!

Berit Flaate