Helgelandssykehuset må ikke sende oss i "uløkka" med viten og vilje – uten å være fullt klar over konsekvensene

Artikkelen er over 1 år gammel

Å drive helsevesenet i Norge på frivillighet vil bety at naboen min skal ta ansvar for mitt liv og helse, inntil ambulansetjenesten med sitt utstyr og kompetanse møter opp, skriver en Rana Blad-leser.

DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

LeserbrevJeg bor på Tonnes i Lurøy kommune. Jeg anser meg selv som frisk og rask og er sjeldent i kontakt med helsevesenet i Norge. Men som en ung kvinne bosatt i distriktene er det en del av min indremedisin å være med på å bidra til at kommunen min skal være et godt sted å bo på - det være seg om det gjelder å stille opp på dugnad, inneha styreverv, eller like viktig møte naboer med et smil over en kopp te, eller å gjøre en innsats i forhold til å lage nye småluringer.

En småluring er en nyfødt Lurøyfjæring. Jeg har sålangt bidratt med 2 stk av dette slaget. Grunnen til at jeg nevner dette er at jeg i begge svangerskap har hatt behov for ekstra oppfølging som kunne ha ført til innleggelser der ambulanse måtte ha bidratt i forhold til akutt innleggelse. Takket være et godt helsesystem som ivaretar de gravide på beste måte i Norge ble dette ikke nødvendig i mitt tilfelle. Heldigvis.

I saken som nå jobbes med i Helgelandssykehuset har det kommet forslag om nedleggelse av ambulansetjenesten i distriktene, da også på Lurøy/Rødøy innland. Det argumenteres med at dette er den eneste veien å gå for å nå opp i forhold til de nye kravene til tjenesten samlet sett. Bruk av tjenesten og behov for økt kompetanse hos de ansatte brukes som argument knyttet opp til de nye rettningslinjene fra staten. Mens det som er det viktigste kravet etter mitt skjønn er det er snakket forsvinnende lite om, nemlig kravene knyttet til utrykningstid.

Når Bjørn Haug argumenterer med at det blant annet er for lite bruk av ambulansetjenesten i Lurøy/Rødøy - på sviktende statistikkgrunnlag - mener jeg at det er på sin plass å si ifra. En skal vokte seg vel for å gjøre avgjørelser på sviktende grunnlag, med tall og fargekoder på turene som ikke står i sammenheng med virkeligheten. Men hvordan bruken av tjenesten kan ha noe som helst å si for hvor tjenesten er plassert er for meg et mysterium. Det beste scenarioet for folkehelsa i Norge er vel at ambulansen er lite i bruk? Det viktigste en ledelse gjør når det skal gjennomføres store strukturendringer er å lytte til de ansatte. For Rødøy/Lurøy sin stasjon vil det være avgjørende at styret får innhentet deres uttalelse i forhold til hvordan tjenesten fungerer idag, hvilke utfordringer som ligger framover og hvordan disse kan løses på en måte som gjør det mulig å drifte ambulansen og tilby gode tjenester til folket – også i framtiden.

At ambulansepersonellet på Helgeland ikke får den rulleringen i tjenesten som er nødvendig for å bygge opp en god nok kompetanse i forhold til de nye kravene som er kommet, kan jeg ikke se er ensbetydende med at man må endre i selve ambulansestrukturen. Om løsningen er å rullere på folk og oppbemanne stasjonene slik de er idag og ikke omvendt skal ikke jeg svare på – men det finnes alltid flere veier å gå enn bare en. Å flytte ambulansepersonellet i Lurøy og Nesna til Utskarpen inn i en bil vil føre til at denne ene bilen får like mange oppdrag å kjøre til. Jeg kan ikke forstå at kravet til økt kompetanse blir oppfylt såfremt ikke det er planlagt at denne ambulansen skal betjene Rana kommune.

I forhold til kravet om utrykningstid er det foreslått å opprette frivillige akutt-team i distriktene som rykker ut inntil ambulansen er på plass. Jeg har stor tro på dugnadsviljen på bygda, men dette argumentet faller på sin egen urimelighet da man argumenterer for nedleggelse med bakgrunn i for dårlig kompetanse. Å drive helsevesenet i Norge på frivillighet vil bety at naboen min skal ta ansvar for mitt liv og helse, inntil ambulansetjenesten med sitt utstyr og kompetanse møter opp. – Dette holder ikke mål.

Sitat 

For Tonnes og Kilboghamn/Stensland vil dette bety at man legger livet sitt i hendene på en nabo med kursbevis i opp til 60 minutter dersom ambulansen er plassert i Utskarpen. Hvordan kan dette kalles noe annet enn et dugnadshelvete? En pasient med hjerneslag har ikke tid til å vente, og hva godt skal en nabo kunne gjøre i en slik situasjon? Dette forslaget er nedslående og oppleves som urettferdig og lite gjennomtenkt.

Jeg har full tiltro til at det ambulansepersonellet vi har på bil på Rødøy/Lurøy innland er i stand til å betjene vårt behov den dagen jeg, dugnadsfolket, naboer, hyttefolk eller mine småluringer skulle havne i «uløkka». Men Helgelandssykehuset må ikke sende oss i den med viten og vilje – uten å være fullt klar over konsekvensene. Jeg ønsker at ambulansestrukturen beholdes slik den er idag, og at det heller jobbes med alternative løsninger for å oppnå de kravene som har kommet fra sentralt hold.

Så kjære styre i Helgelandssykehuset og Bjørn Haug, dere skal vite: Det blir ikke stille - for hjertet mitt slår fortsatt for ambulansen i Rødøy/Lurøy og på Helgeland.

Iren Beathe Teigen

Mor, sambygding, dugnadsdoner og politiker Lurøy kommune

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags