Sven Henriksen: Skal vi som by leve med at disse 30 guttene rives ut av sengene og settes på et fly til en livsfarlig og usikker framtid? Eller skal vi reise oss i protest?

Blant de berørte: Shirinagha, Arif, ansatt ved mottaket, samt Negasi Goitom og Shamali. Bildet er tatt tidligere i sommer da det ble sagt at Skillevollen var blatn mottakene som skulle opprettholdes Foto: Isabel Haugjord

Blant de berørte: Shirinagha, Arif, ansatt ved mottaket, samt Negasi Goitom og Shamali. Bildet er tatt tidligere i sommer da det ble sagt at Skillevollen var blatn mottakene som skulle opprettholdes Foto: Isabel Haugjord

Av

Sven Henriksen skriver om oktoberbarna som bor i Mo i Rana.

DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

LeserbrevOktober er høst. 

Det er den måneden vinteren fester grepet og kloa av is griper tak i landet mens mørket siger på. Vi er vant til det, vi som er født her, mørketidsfolket i nord. 

Men i Norge har vi en gruppe som ikke skal møte en kald, men trygg norsk vinter. Vi kaller dem "oktoberbarna" fordi den norske stat har bestemt at de fyller atten år i oktober, og da skal de sendes tilbake til dit de ikke kommer fra, til Kabul. 130 afghanske gutter har fått midlertidig opphold i Norge, men nå må de reise igjen etter å ha hatt et pusterom her i verdens lykkeligste land selv om Landinfo, Amnesty og mange jurister sier at Afghanistan ikke er et trygt sted å sende noen til.

Regjeringen der i mot sier at "Joda, der er det trygt, vi har samlet inn informasjon her i fra og der i fra...", men når man ber dem legge den fram nekter de av uforståelige grunner. 

Disse unge barna eller ungdommene om du vil er blitt gisler i en politisk drakamp om å vise ansvarlighet og fasthet i asylpolitikken. All anstendighet og etikk er kastet på båten for ikke å sende signaler ut i verden om at hit er det bare å komme. 

Guttene kom hit med tro på at vi ville ta i mot dem, beskytte dem og la dem bli. Å la unge mennesker få midlertidig opphold er umenneskelig. Det er som å hjelpe noen opp av et iskaldt vann der de holder på å drukne, og å gi beskjed om at de må hoppe ut i det samme vannet om et gitt stykke tid. 

Her i vår by Mo I Rana er det 30 stykker igjen av dem. Skillevollen mottak skal legges ned, og disse guttene skal kastes ut. Når jeg skriver at det er "30 stykker igjen" er det fordi at mange av de som tidligere var her har rømt i panikk for å bli sendt tilbake til Afghanistan der de verken har familie igjen eller en framtid. Noen av disse guttene er dokumentert funnet boende under broer i Paris der de lever som uteliggere og tiggere.

Jeg beklager å måtte si dette, kjære borgere på Mo, men vi har nettopp gjennomlevd en opprivende skoledebatt der barn og unges psykiske helse og ve og vel har vært et av de største argumentene i debatten, og det er vel og bra. Barn og unge skal vi verne som en skatt, de er fremtidens voksne mennesker som igjen skal gjøre verden levelig for nye barn som skal settes til verden.

Men om disse 30 guttene som lever tett på oss er det merkelig stille. Hva med deres psykiske helse, deres ve og vel. Skal vi som by leve med at de rives ut av sengene og settes på et fly til en livsfarlig og usikker framtid? Eller skal vi reise oss i protest?

Men, sier du kanskje, det er flertall for asylpolitikken, så hva kan jeg gjøre? Hva du kan gjøre? Skal vi slutte å være medmennesker bare fordi vi har stortingspolitikere som har mistet anstendighet og glemt at de de lager lover og regler for er mennesker og ikke bare tall i et vanskelig regnestykke? 

Sven Henriksen



Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags