Det er flott at industrien går godt, men i dette tilfellet kan vi ikke takke EØS

Like før jul kunne tillitsvalgt Lars Frøysa (nr. 2 f.h.) og personal- og HMS-sjef Hans Petter Skjæran (t.h.) sammen med de ferske ansatte Andrea Bu og Aksel Aasen fortelle at Celsa Armeringsstål i 2019 starter prosessen med å øke produksjonen i stålverket med 100.000 tonn. Brevskriveren mener EØS ikke er å takke for dette.

Like før jul kunne tillitsvalgt Lars Frøysa (nr. 2 f.h.) og personal- og HMS-sjef Hans Petter Skjæran (t.h.) sammen med de ferske ansatte Andrea Bu og Aksel Aasen fortelle at Celsa Armeringsstål i 2019 starter prosessen med å øke produksjonen i stålverket med 100.000 tonn. Brevskriveren mener EØS ikke er å takke for dette. Foto:

Av
DEL

LeserbrevOnsdag 19. desember hevdes det i Rana Blad at EØS-avtalen berga norsk ståleksport, slik at Celsa kan ta inn flere operatører. Det er flott at industrien går godt, slik at arbeidsstokken kan økes, men i dette tilfellet kan vi ikke takke EØS-avtalen.

Denne avtalen verner ikke mot straffetiltak fra EU, og det er grunnen til at NHO måtte drive lobbyvirksomhet og Norge måtte engasjere seg diplomatisk, for å unngå straffetiltak.

I begrunnelsen til EU-kommisjonen for å unnta vår eksport , står det at ståleksporten fra Norge til EU er marginal og av liten betydning. Dessuten leverer ikke Celsa norsk stål til USA, slik at det blir ingen overskuddstonnasje, som må selges i Europa. Kommisjonen skriver på sitt byråkratdansk:

«Derudover er EØS-medlemslandene traditionelt mindre leverandører av den pågældende vare til USA, hvilket betyder, at risikoen for en handelsomlægning foreløbigt også er blevet fastlåst som begrænset. Under henvisning til de traditionelt mindre leveringer til USA, erhvervsgrenens modenhed på EØS- markederne og den dærmed forbundne begrænsede risiko for handelsomlægning, der følger heraf, finder Kommisionen, at importen af de pågældende varer kun marginalt, hvis overhovedet, kan have bidraget til truslen om alvorlig skade.»

EØS-avtalen har altså ikke noen vekt i vurderinga til kommisjonen. Det vi derimot kan «takke» denne avtalen for, er bortfallet av den differensierte arbeidsgiveravgifta for norsk stålproduksjon. ESA bestemte på slutten av 1900-tallet som kjent at arbeidsgiveravgifta for Fundia (dagens Celsa) heves fra 5,1 prosent til 14,1 prosent, altså en kostnadssmell på 9 prosent. Dette resulterte i et bortfall av mange titalls arbeidsplasser og en permanent svekking av resultatet. Vedtaket gjaldt stålproduksjon, ingen andre metaller som aluminium, silisium eller mangan. En må ha temmelig god lønn for å være i stand til å forsvare dette!

Mvh

Lars Nielsen

Pensjonert, men engasjert

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags