Arbeidskameratene mine i smia på Stålverket er bekymra for markedsadgangen til EU, dersom EØS-avtalen blir sagt opp.

Det er ikke stor grunn til bekymring, for artikkel 120 i EØS-avtalen sier at dersom avtalen blir sagt opp, trer automatisk Frihandelsavtalen av 1972 i kraft. Vi har dessuten fått et WTO-regelverk, som forbyr etablering av handelshindringer, som ikke allerede fins. Dessuten veit vi jo at land som Tyrkia, Kina, Sveits, Moldova eller USA har en betydelig eksport av stål til EU, uten at de møter nevneverdig hindringer.

Andre problem er verre.

I 1994 besøkte Thorbjørn Jagland oss i industriparken. Formålet var å få tilslutning til EU-medlemskap, og han hevda da at EØS-avtalen er en husmannsavtale. Det var en presis analyse. ESA, som skal overvåke at EUs «Fire friheter» overholdes, har i stadig sterkere grad tatt til seg lovgivende makt i Norge. Etter 1994 har 11013 direktiv og forordninger blitt gjort til norsk lov, ofte etter summarisk behandling. I arbeidslivet er Holship-dommen kjent. Høyesterett dømte i favør av Norsk Transportarbeiderforbund, men ESA satte dommen til side. Verftsdommen er et anna eksempel på overstyring fra ESA. I begge tilfeller blir tariffavtaler satt til side, det samme blir ILO-konvensjon nr. 137 om arbeid i havnene. Sosial dumping og arbeidslivskriminalitet er i ferd med å ødelegge norsk arbeidsliv.

LO vedtok på siste kongress at Norske tariffavtaler, arbeidslovgiving og ILOs konvensjoner ikke skal trumfes av EU-regler. Det er nødvendig for å forsvare et godt arbeidsliv, men lite er gjort.

LES OGSÅ: Gutta på gulvet frykter EØS-uro kan skade driften

For industrien, og stålindustrien spesielt, har utviklinga gått i retning av dårligere rammevilkår etter innblanding fra ESA. Noen lokale eksempler kan nevnes:

Konsesjonsloven, som skulle forsvare norske arbeidsplasser med utenlandsk eierskap ble tidlig oppheva. Politikerne prøvde seg med en svak variant, «Lov om erverv», men ESA sa nei. Markedet skal styre!

Den differensierte arbeidgiveravgifta, skal kompensere for lang avstand til markedene, og betyr mye i Nord-Norge. I Rana er den på 5,1 prosent og 14,1 prosent i sentrale strøk. ESA krevde den avskaffa, og tok stålindustrien først. Dermed steg lønnskostnadene med 9 prosent, og bedriften har til nå betalt flere titalls millioner mer enn vi skulle gjort.

LES OGSÅ: Klar melding fra Nova Sea-sjef: - Ville ikke hatt et lakseeventyr uten EØS-avtalen

I 2005 gikk den myndighetsbestemte kraftkontrakten ut. Ledelse og tillitsvalgte arbeidde i lag flere år for å få på plass et nytt industrikraftregime, som kunne «notifiseres av ESA», som det het. Det førte ikke fram. ESA godtok ingen ting annet enn markedsstyring. Nå legges det opp til at kraftmarkedet skal underlegges EUs energibyrå, ACER. Samtidig bygges det kabler til utlandet i stor stil, for å eksportere enda mer kraft. En må være bra naiv for å tru at dette gagner industrien.

Da forvarming og nytt renseanlegg skulle bygges i Stålverket, bevilga Stortinget 30 millioner i støtte til denne investeringa. Også her blanda ESA seg inn, og sørga for at støtta ble kraftig redusert. Begrunnelsen var EUs konkurranseregler.

Dette er bare noen eksempler, og lista over inngrep i norsk samfunnsliv er skremmende lang. Om vi skal gjenvinne demokratisk og politisk styring over samfunnsutviklinga, må EØS-avtalen bort!

Lars Nilsen