Når voksne mennesker ikke lenger får til å hilse på hverandre på bakgrunn av konflikter i aldersbestemt fotball har det gått for langt

Illustrasjonsfoto fra Norway Cup. Personene på bildet har ikke noe med dette leserinnlegget å gjøre.

Illustrasjonsfoto fra Norway Cup. Personene på bildet har ikke noe med dette leserinnlegget å gjøre. Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

Ikke rart om 13-åringen synes dommeren er en idiot når treneren nettopp har uttalt dette. skriver avtroppende Stålkam-trener.

DEL

LeserbrevFotballtreneren!

Da er sesongen 2015 historie og jeg kan se tilbake på nok et år som fotballtrener for IL Stålkameratene.

Både Per Gunnar Tysnes og undertegnede takker av etter flere år som trenere i klubben. Per Gunnar sin oppgave har vært å skape gode resultater i 3.divisjon. Det har han klart, med en flott tredje plass i serien til slutt. Min oppgave har først og fremst vært å gi noen ungdommer et meningsfylt fritidstilbud, og å bidra positivt til deres utvikling både på og utenfor fotballbanen.

Dette leserbrevet skriver jeg for å dele med dere noen av de refleksjonene jeg har gjort meg etter mange år i denne bransjen. De av oss voksne som tar aktivt del i barn og unges fritid har et stort ansvar, og vi må være vår oppgave bevisst, for å være til gagn og ikke til skade for unge mennesker.

Jeg vil begynne med å si at det har vært ei givende tid. Jeg har gledet meg til hver ei trening, og kommer til å savne guttene mine. Å få lov til å ta del i egne barns fritid og bli kjent med deres venner er en gave. Jeg har og vært heldig å ha hatt pålitelige og lojale medtrenere, en dyktig og engasjert foreldrekontakt og ei trivelig foreldregruppe som har fulgt laget hele veien, selv om «resultatene» mye godt har uteblitt. At ungene trives og gleder seg til trening og kamp er ofte foreldrenes primære mål.

Å være trener og samtidig pappa byr på noen utfordringer. Din egen pode skal selvfølgelig behandles likt med de andre spillerne, og verken dra fordeler eller oppleve en strengere oppfølging. De andre spillerne og deres foreldre vurderer nøye dette aspektet og en skal være svært dyktig om ikke det noen ganger blir gjort feil.  Åpen og god kommunikasjon mellom trenerne og foreldrene er da viktig for å unngå konflikter og misnøye.

I mine to første sesonger som trener i Stål hadde jeg, sammen med tre andre, ansvaret for barneidretten i klubben vår. Når min gutt ble 6 år var fotballinteressen allerede så stor at vi etablerte et fotballag. I ettertid tenker jeg at dette er for tidlig. Ungene burde holde på med variert aktivitet i flere år før de bestemmer seg for hvilken idrett de ønsker å satse på. Å få prøve mange ulike aktiviteter gir barn et bedre grunnlag når de skal velge, og dette gjør dem ikke til dårligere fotballspillere senere, kanskje snarere tvert i mot.

Fotball er en fantastisk idrett hvor det skapes samhold, fellesskap og lagfølelse. Det sosiale har en sentral plass, kanskje spesielt i de yngste årsklassene. For de fleste har det å ta del i et fotballag stor verdi, uavhengig av ambisjoner og mål. Likevel handler også fotball om opplevelse av mestring, og kanskje er det da slik at noen hadde funnet større glede og mestring på andre arenaer, i andre idretter.

Et eksempel på dette fra eget lag er en gutt som var med oss gjennom mange sesonger, men som i liten grad var fotballinteressert og som i verste fall opplevde lite mestring på fotballbanen. Han valgte fotball fordi kompisene gjorde det. Med årene sluttet han, og satset i stedet på bueskyting. I dag er han en av landsdelens beste bueskyttere i sin årsklasse. Mestring gjør noe med selvfølelsen som igjen har betydning for hvem du blir i eget liv. Idrettslagene og trenerne har et stort ansvar i å legge til rette for nettopp dette.

Kanskje velger for mange fotball som sin idrett og aktivitet. Alternativene finnes, men de blir ikke godt nok markedsført. Jeg synes eksempelvis selv at flere av ungene, om vinteren, burde gå på ski og stå på skøyter i stedet for å tilbringe all «aktivitetstid» inne i idrettshaller og gymsaler.

Hvordan sikrer vi både et godt breddetilbud samtidig som vi skal gi de beste tilstrekkelige utfordringer. I skolen bruker vi begrepet tilpasset opplæring når vi skal forsøke å nå alle elevene der de er, faglig og sosialt. Begrepet kan muligens overføres til idrettsmiljøer hvor tilpasning uansett bør stå sentralt.

Som nevnt innledningsvis er trenerens oppgave å sikre et trygt og godt miljø hvor alle spillerne får lov til å utvikle seg. Likevel må det ikke bli slik at vi ikke skal stille krav og ha forventninger til dem. Fotball er den idretten som er valgt, og da må vi nødvendigvis trene på nettopp dette, for å bli bedre fotballspillere, både individuelt og som lag. Etter hvert som ungene blir eldre forventes også et omfang av egentrening. For de minste inngår egentrening som en naturlig del av hverdagen, eksempelvis i friminuttene på skolen.

Alle skal få være med og alle skal ha «lik» spilletid er prinsipper som er gjort gjeldende i de yngste årsklassene. Etter hvert er jeg redd for at vi blir mer og mer opptatt av resultater, og mindre og mindre opptatt av at hver enkelt 12-åring skal få like mye tid på banen.

Kanskje skal det heller ikke være slik. De ivrigste og mest interesserte spillerne kan (etter hvert) godt belønnes med mer spilletid. Etter fylte 12 konkurreres det om poeng og resultatene kommer til syne i en tabell. Etter mitt skjønn utøver ungene nå konkurranseidrett og det må være anledning å kjempe om plassene på laget. De som danser på Tip Toe konkurrerer også om «plassene» i juleforestillingen. Ikke alle kan ha hovedrollen, men alle får delta med sitt. Konkurranse er sunt og bidrar til å gjøre ungene mer robuste. Like fullt skal alle få være med, og ta del i et felleskap, og spilletid i kamp er ofte helt avgjørende for en slik opplevelse.

Norges fotballforbund er helt tydelig på at aldersbestemt fotball skal driftes som breddeidrett. Balansen mellom bredde og topping oppleves likevel vanskelig for mange trenere. Klubbene må ta styringa, og det må synliggjøres i sportsplaner hvordan dette er tenkt. Alle trenere må forholde seg til klubbens intensjoner. Min opplevelse gjennom mange år er at dette momentet i for stor grad er trenerstyrt. I alle klubber finnes det enkelttrenere som selv ønsker å bestemme, og da blir det noen ganger feil. Mange spilleroverganger i de yngste årsklassene de siste årene er kanskje en konsekvens av dette.

Foreldre er mer engasjert enn noen gang. Dette er stort sett positivt og bra, men her må vi skille rollene. Igjen presiserer jeg at det skal være klubben som styrer over trenerne, og trenerne som i neste omgang styrer over lagene. God kommunikasjon med foreldregruppa er nødvendig, men det er ikke de «sterke» foreldrene som skal få bestemme.

En tydelig definert hospiteringsordning er et viktig bidrag til å gi de ivrigste spillerne et spisset tilbud. Det samme med sonesamlinger, kretslag og Polarsirkel-akademiet.  I Stål tilbyr vi i tillegg morgentreninger i Stålhallen et par dager i uka. Også dette et godt supplement til de som vil mest med idretten sin.

Igjen presiserer jeg at det skal være klubben som styrer over trenerne, og trenerne som i neste omgang styrer over lagene. God kommunikasjon med foreldregruppa er nødvendig, men det er ikke de «sterke» foreldrene som skal få bestemme

Treningene i Akademiet på søndag kveld er et samarbeidsprosjekt hvor alle klubbene må stille med trenere for at vi skal få det til å gå rundt. Økonomisk er vi her avhengig av det lokale næringslivet. Etter min mening bør akademiet videreutvikles slik at dette i enda større grad blir et godt tilbud for de mest ivrige spillerne, men også en god arena for trenerutvikling.

Akademiet har i tillegg blitt et viktig fora for samarbeid mellom klubbene i Rana. Senest i fjor vinter hadde vi oppe til diskusjon aktuelle overgangssaker i aldersbestemt fotball. Det finnes en intensjonsavtale mellom klubbene. Denne bør både klubb, trenere og foreldre klokt forholde seg til.

Hvordan er egentlig samarbeidsklimaet mellom klubbene i Rana-regionen? Hvordan snakker vi om hverandre? Vil vi hverandre godt? Jeg opplever at mange mener mye om det meste, ofte uten å ha tilstrekkelig kunnskap om hva som faktisk har blitt gjort. Sosiale medier brukes også som kanal til å ytre seg om mye og mangt, og med hvilket motiv?

Som Stålkamerat har jeg fått en del «pepper» de siste par sesongene. Ikke personlig, men kritikk mot min klubb har jeg måttet tåle. Kritikk er for øvrig greit så lenge det er saklig det som blir presentert. Det som ikke er greit er når det snakkes i alle retninger, og når en ikke ønsker å legge konflikter bak seg og komme videre.  Rykter og sladder er uheldig uansett miljø, og dette har det vært for mye av i Rana-fotballen de siste par årene.

Når voksne mennesker ikke lenger får til å hilse på hverandre på bakgrunn av konflikter i aldersbestemt fotball har det gått for langt. Det er barn og unge vi arbeider med. Vi er forbilder i ett og alt, og må definitivt gå foran når det gjelder hvordan vi snakker med hverandre, og om hverandre.

Ikke rart om 13-åringen synes dommeren er en idiot når treneren nettopp har uttalt dette. Graverende eksempel fra aldersbestemt kamp i Rana tidligere i høst.

Skal det være trivelig å være trener i Rana må vi snakke med hverandre. Det er ikke alltid vi blir enige, men vi må uansett søke et godt samarbeidsklima. Samarbeid mellom klubbene kan også være nødvendig for å få til lag i de ulike aldersklassene. Hvem som samarbeider med hvem blir da underordnet.

Hensikten med dette leserinnlegget er ikke på noen måte å krisemaksimere stoa i aldersbestemt fotball i Rana. Jeg tror at majoriteten av barn og unge opplever en meningsfull fritid sammen med sine jevnaldrende, i sine respektive klubber, og at de fleste trenere og foreldre bidrar til nettopp dette. Innlegget er mer ment som en påminnelse til oss alle, både i forhold til oppdraget og generelt hensikten med barne- og ungdomsfotball.

For egen del har jeg tenkt å engasjere meg videre både i egen klubb, IL Stålkameratene, men også i Polarsirkelakademiet.

Når vi nå møtes i Stålhallen til oppkjøring mot ny sesong håper jeg at mitt innlegg har bidratt til at vi får det trivelig og bra sammen.

Jeg vil her avslutte med «slogan» fra ryggen til B&Y spillerne: «glede, respekt og utvikling». Dette er det vi faktisk arbeider for, og disse nøkkelordene gjelder selvfølgelig også for oss voksne.

Ståle Krokstrand

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags