Jeg synes det er viktig at den nye klubben får muligheten til å starte med blanke ark, uten å bruke tid og ressurser på gammelt rot

FÅR STØTTE: Leserbreforfatteren ønsker sammenslåing, men ikke en forhastet prosess. Foto: Gøran O. Pedersen

FÅR STØTTE: Leserbreforfatteren ønsker sammenslåing, men ikke en forhastet prosess. Foto: Gøran O. Pedersen

Av

Ved en eventuell sammenslåing er det mye som må gjøres, og ofte øker sjansen for feil dersom ting blir utført i høyt tempo, skriver Stine Marie Fredriksen.

DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

LeserbrevSammenslåing mellom Stål og Mo er på nytt et hett tema i byen, og som tidligere styremedlem m/ulike roller i fotballgruppa i Stål fra 2009 til 2016, supporter og «fotballfrue» er jeg kanskje litt over middels engasjert i saken. Jeg har et stort ønske om å gå på kamp med fulle tribuner, og se et lag fra Rana i høyere divisjoner enn i dag. Realistisk er det vanskelig å gjennomføre med dagens situasjon, og jeg er enig i at ressursene må samles for å komme videre fra dagens nivå. Jeg føyer meg i rekken blant de som vil uttale seg om temaet, og ønsker å dele mine tanker om prosessen rundt sammenslåing, og litt om økonomistyringen i klubbene. Advarer mot langt innlegg, men det er vanskelig å begrense seg med så mange tanker surrende i hodet.

Jeg vil først beskrive min forståelse av selve utføringen av sammenslåingen. Som kjent ble det foreslått to løsninger; 1) den «nye» klubben bygges videre på organisasjonsnummeret til A-laget (senior) som ender i den høyeste divisjonen ved sesongslutt, eller 2) hvis begge lagene endte i samme divisjon, ville det bli avgjort med loddtrekking hvilket organisasjonsnummer den nye klubben skulle videreføres på. Videre skulle klubbhuset til Mo flyttes fra Mo IL Allianseidrettslag og inn i balansen til Mo IL Toppfotball slik at verdien av klubbhuset «nullet» ut gjelden. I etterkant er det foreslått en ny løsning der bl. annet gjelden flyttes fra toppfotballen til allianseidrettslaget. Hvorvidt flytting av gjeld eller klubbhus går i orden er i skrivende stund ukjent, og med forbehold om misforståelser fra min side vil det uansett gjenstå en restgjeld etter at alle tallene er lagt frem.

Spørsmålet er da hvordan den nye klubben skal håndtere dette, en problemstilling som har kommet lite fram på møtene. Det er mulig jeg er kravstor, men for meg blir dette en gavepakke med visse forbehold. Jeg synes det er viktig at den nye klubben får muligheten til å starte med blanke ark, uten å bruke tid og ressurser på gammelt rot. For i dette tilfellet dreier ikke gjelden seg om en smell på 50 000 kr i form av en uventet regning ett år. Det er derimot store beløp, nesten på størrelse med et årlig budsjett for Stål tidligere sesonger, som har bygd seg opp over tid. Og med slike tall i bagasjen må det være lov til å stille kritiske spørsmål til motparten, og få gode svar tilbake uten å bli stemplet som pessimistisk.

Jeg vil samtidig uttale meg om tidsperspektivet i prosjektet. For det er relativt kort tid fra prosjektgruppa ble presentert, fram til ny klubb skal være på plass. Vi har alle forskjellige synspunkt, og tidsplan og måten prosjektet blir presentert på kan for mange virke forhastet. Fra at næringslivet har støttet klubbene med tilmålte midler til at de plutselig sier stopp i sponsing er for meg overraskende. Hvorfor ingen forvarsel? Ja, det er etterlyst fremdrift, men jeg har ikke fått med meg at næringslivet har stått samlet frem ved manglende resultater tidligere. Jeg skjønner skepsisen til pengebruken når man leser avisa, men den plutselige helomvendingen og stopp i videre sponsing hvis man ikke stemmer ja, virker for meg som en slags skremselspropaganda.

Med bakgrunn i avisskriverier om dårlig økonomi, er det mange som mener at klubbene har blitt sviktet, og at næringslivet må kjenne sin besøkstid. Jeg er både enig og uenig i en slik påstand, og mener at klubbene også må ta ansvar for egne handlinger. Det enkleste ville jo vært om næringslivet hadde sponset mer, men næringslivet driver også butikk, og er selv opptatt av å oppnå best mulig resultat i et hardt presset marked. Alt handler om penger for å overleve, og i tillegg til sponsorpengene er klubbene avhengig av mer for at det skal gå rundt. I en fotballklubb er det kampene som er salgsvaren, men det meste av billettinntektene går stort sett opp i opp med dommerutgiftene. Selv om Rana Blad streamer kampene, er det ikke snakk om «TV-inntekter» på vårt nivå. Det er derfor nødvendig å spe på med andre inntektsbringende poster, og salg av kampannonser, lodd og kalendere, samt arrangement av ulik størrelse gir penger i kassen.

I Stål jobbes det mye dugnad, og fotballgruppa er heldig å ha mange støttespillere med på laget i denne sammenhengen. Det sendes også ut årlig treningsavgift til junior - og seniorspillerne. En litt kjedelig løsning, men som styret har sett seg nødvendig å gjøre for å innfri forpliktelsene. Det er ikke bestandig like lett, og som tidligere kasserer har jeg ofte fortvilet over voksende regningsbunke og lite penger på konto. Men det har løst seg, og regningene har blitt betalt. Da stiller jeg meg skeptisk til det som sies i naboklubben om at spillerne slipper å betale treningsavgift eller jobbe dugnad for å få inn penger slik situasjon er nå. Disse postene kan på langt nær dekke inn gjelden, men når man takker ja til et styreverv forplikter man seg til å drive laget økonomisk forsvarlig. Når gjelden vokser, og inntekten ikke er høy nok, gjøres det da en god nok jobb til å drive forsvarlig? Har man sett på alle mulighetene til å skaffe penger når det ikke engang kreves inn f.eks. treningsavgift? Er den eneste løsningen mer sponsorpenger?

Svaret er nok dessverre nei, vi skulle gjerne sluppet dugnad og loddsalg, men vi er ikke på det nivået at slike løsninger er uaktuelle pr. i dag. Det er selvfølgelig dit vi vil, men jeg mener det blir feil å påstå at det er næringslivets ansvar å dekke inn det resterende gapet når jobben ikke gjøres godt nok internt. Og ja, jeg har full forståelse for at treningsavgift og dugnad er upopulært og belastende i tillegg til kamper og trening, men mye handler om prioritering. Man må ta konsekvensene av at det koster å drive klubb, noe som det ikke må slurves med nå som næringslivet stiller nye penger til disposisjon.

Jeg er for sammenslåing av klubbene, og særlig når det gjelder B&U. Jeg visste at B&U har slitt med rekruttering over en lang periode, men var ikke klar over at situasjonen var så prekær. Men som noen nevner; ikke la dette være en «unnskyldning» for å tvinge fram et samarbeid på seniornivå. På møtet senest 9. november ble det foreslått å starte sammenslåingen med B&U-avdelingene med mål om 2018-sesongen. Deretter, uavhengig av resultat for B&U, stemme for sammenslåing av junior/senior. Jeg er enig, hvorfor ikke ta steget videre til junior – og senior i 2019?

Ved en eventuell sammenslåing er det mye som må gjøres, og ofte øker sjansen for feil dersom ting blir utført i høyt tempo. Erfaringsmessig går tiden fra sesongavslutning på høsten til oppstart i mars/april fort, og det er kun i egen klubb der det meste i utgangspunktet er i orden! I dette tilfellet er det i tillegg tunge oppgaver som fusjon og fisjon, valg av styre, ansettelse av daglig leder og trenere mm. som skal på plass. Prosjektgruppa skal ha ros for god innsats på sponsorsiden, og mange bedrifter har allerede gitt grønt lys for sponsing, men det gjenstår flere poster på budsjettet det skal jobbes med. Ved å dele opp sammenslåingen har man mer erfaring, man føler seg tryggere på at alle oppgaver blir ivaretatt, og ingen kan skylde på at de får «tredd dette over hodet». Motforslaget om gjennomføring ble imidlertid ikke godt mottatt av prosjektgruppa. Jeg tror derimot dette er en fornuftig løsning, og mener absolutt at prosjektgruppa må se på muligheten for et kompromiss. I motsatt tilfelle er jeg redd mange stemmer nei i frykt for skjult agenda og tidsforløp. Det ville i så fall vært dumt, for det er lagt ned mye arbeid med prosjektet for at alt skal være bortkastet. Og når prosjektgruppa bastant går ut med én løsning til sammenslåing, må de også se i speilet og ta innover seg at det blir vanskelig for begge klubbene å be om sponsorpenger ved et eventuelt nei.

Det ville også vært dumt, for livet går videre, og på lik linje som det er surt for Mo å rykke ned på grunn av faktorer som indirekte blir avgjort på et kontor, så er det like surt for Stål å ikke få nok midler til å reise på kamp i en høyere divisjon av noe som også besluttes utenom banen. Da er det unødvendig at det ikke er rom for andre alternativer som kan få flere til å stemme ja, og samtidig minimere sjansen for å miste dyrebare medlemmer. Og selv om det ropes høyt om å legge bort personlige følelser, så har alle et felles mål om å legge til rette for fotballsatsing med bedre premisser. Må virkelig dette berømte toget gå nå? Begge klubbene har eksistert så lenge, at å vente ett år til med å fullføre sammenslåingen kan umulig være noen krise for verken næringslivet eller prosjektgruppa.

Blir det sammenslåing, oppfordrer jeg avslutningsvis alle som er for fotballsammenslåing i byen, om å fylle tribunene i mars når cupkvaliken starter, fremfor å se kampen hjemme i sofaen. Betal inngangsbilletten, og ikke klag på de få kronene det koster for kaffe i kiosken. Det er litt av prisen for å få fotballen på et høyere nivå, og gutta trenger din støtte i form av heiarop og engasjert publikum, ikke surmuling og kjefting. Jeg kom «nettopp» hjem fra en innholdsrik og morsom opprykkskamp i Sandnessjøen, der vi som støttet Stål endelig hørtes minst like godt som hjemmepublikummet på tribunen. Det var ingen rare blikk om man ropte litt for mye, og til tross for typisk regn og vind i Sandnessjøen, holdt man seg varm med klapping og entusiasme. Det er slik vi vil ha det i Mo i Rana fremover, og på riktig måte får vi det garantert til – sees på kamp!

Stine Marie Fredriksen

Fotballsupporter

byline-bilde_for_31612541.png  

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags