Mo IL og Stålkam har fått en fantastisk sjanse. Treffer vi klokkerent på ballen? Eller skal vi sette den utenfor igjen?

Denne gjengen av trenere og spillere i barne- og ungdomsgruppen i Mo IL og Stålkam er klar på at de ønsker seg et samarbeid mellom klubbene.

Denne gjengen av trenere og spillere i barne- og ungdomsgruppen i Mo IL og Stålkam er klar på at de ønsker seg et samarbeid mellom klubbene. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Vi kan skape et produkt som næringslivet tror på. De tror på sammenslåing. Vi har ikke råd til å si nei, skriver Kenneth Johan Gabrielsen

DEL

LeserbrevMo IL og Stålkameratene har fått en fantastisk sjanse til å sette den ballen som er Fotball-Rana inn i målet som er Fotball-Norge. Sjansen kommer etter vingspill av ypperste merke fra prosjektgruppa – og næringslivet. Treffer vi klokkerent på ballen? Eller skal vi sette den utenfor igjen?

Jeg har nevnt det før, og jeg kan godt nevne det igjen: jeg er prinsipielt motstander av sammenslåing. Jeg er en fotballsupporter av den gode, gamle, konservative, dogmatiske sorten. Ting skal være som de har vært. Vi skal ha de gamle fargene, vi skal ha de gamle logoene, vi skal ha de gamle rivalene, vi skal ha de samme, gamle, dårlige banene. Vi er glade i tradisjoner og historie. Vi lever det, vi ånder det, vi jubler det.

Men noe har skjedd med meg. Jeg merket det kanskje best da Start nylig presenterte det som blir deres nye logo om medlemmene vil. Den blåhvite vimpelen de har hatt i 112 år er foreslått byttet ut med en svart løve. Forutsigbart nok var de nerdete fotballsupporterne jeg identifiserer meg med i harnisk på Twitter. Men i alle dager, tenkte jeg overrasket over meg selv, jeg liker den nye mye bedre enn den gamle. Den ser bedre ut, og den gir i mye større grad enn den gamle vimpelen assosiasjoner til hvordan man ønsker å framstå på en fotballbane. Hvorfor skal de ikke kunne endre? Verden i 2017 er annerledes enn den var i 1905.

Det betyr ikke at historien skal glemmes. Løva er blant annet et nikk til den gamle fotballklubben Gyldenløve som sammen med to andre klubber i 1905 slo seg sammen og ble IK Start. Sammenslåing er altså ikke noe nytt fenomen. Vi drev med det i fotballens spede begynnelse også.

Sammenslåing er et hett tema i Mo i Rana i høst. Som det har vært flere ganger tidligere. En prosjektgruppe bestående av representanter fra Mo IL, IL Stålkameratene og næringslivet foreslår å slå sammen fotballen i de to klubbene til det som vil være en helt ny klubb hvis navn ikke er bestemt. De har fått på bordet en støtte fra næringslivet, i form av penger over flere år, som ingen av fotballklubbene på egen hånd har klart på i hvert fall mange år. De har bred støtte hos bydelsklubbene. De har bred støtte i klubbenes barne- og ungdomsavdelinger. Mye ligger til rette for at man denne gangen endelig skal få det til.

Jeg skal ikke bruke mye tid på aldersbestemt fotball denne gang. I barn og ungdom opplever jeg stemningen som så unison for sammenslåing, at den kommer – før eller senere. Om ikke i år, så neste år eller året etter. Det toget har forlatt stasjonen og bygd opp bra momentum. Det lar seg ikke stoppe. Det er ikke plass til mer enn en sentrumsklubb. En klubb som kan ta vare på alle.

Barn og ungdom er i dag det viktigste for meg, men jeg hører til dem som også vil snakke om ”toppfotball”. Jeg er som sagt en supporter. Jeg har sett TIL rundspille Rosenborg, jeg har sett dem som 1. divisjonslag vinne 5-1 borte mot eliteserielaget Glimt, slå Chelsea, spille mot Roma og de Rossi – og tape en cupfinale mot Hødd etter å ha sunget ”We Are the Champions” kvelden før. Det tok et halvt år før Hødd-tapet ikke plaget meg fra jeg sto opp til jeg gikk og la meg. TIL bestemmer humøret mitt. Men TIL gjør meg også til en stolt tromsøværing, 16 år etter at jeg forlot byen. Tromsø er byen i mitt hjerte, TIL er laget i mitt blod. Det henger sammen.

Jeg har sett mye fotball på Mo også. 2. divisjon, 3. divisjon, 4. divisjon. Det går nedover. Og fortsetter vi som i dag, tror jeg ikke vi har sett bunnen ennå. Det er ikke fordi det ikke er ledere, trenere og spillere som har gjort en god jobb. Det er mange som har stått på i løpet av de årene jeg har vært her. Mange som hadde fortjent mer. Men det er ikke mange nok som har dratt sterkt nok i lag.

Fotballen har skyldt på næringslivet som ikke vil støtte, næringslivet har skyldt på fotballklubbene som bare kniver om å bli best i byen og ikke oppfyller sine forpliktelser. Begge har litt rett, begge har litt feil. Vi kan fortsette med det. Eller vi kan gjøre noe med det.

Jeg kan mene alt jeg vil at næringslivet burde gått all in i Stålkameratene på 1990-tallet, at de burde valgt Mo IL som soleklar satsingsklubb i løpet av de 15 siste årene. Jeg kan mene alt jeg vil at en sammenslåing ikke burde være nødvendig. At vi må ta vare på historie og tradisjoner.

Faktum er at Stålkam og Mo IL hver for seg ikke er et produkt som vurderes som godt nok av næringslivet. Godt nok her vurdert som verdt å gå inn med så mye penger i at det blir reelt mulig å skape et godt fotballag. Da kan vi gi opp. Si at det er nok for oss å møte Junkeren, Åga og Mosjøen. Eller vi kan skape et produkt som næringslivet tror på.

De tror på sammenslåing. Vi har ikke råd til å si nei.

Kenneth Johan Gabrielsen

Fotballtrener, IL Stålkameratene G8 og lidenskapelig fotballsupporter

Følg på: Twitter

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags