Det er mulig flinke folk vil til Sandnessjøen, men hvor i all verden skal de jobbe?

Bjørn Immonen mener bredden i arbeidsmarkedet i Rana gjør at man i større grad enn andre alternativer på Helgeland kan tilby ektefeller spennende arbeid utenfor sykehuset.

Bjørn Immonen mener bredden i arbeidsmarkedet i Rana gjør at man i større grad enn andre alternativer på Helgeland kan tilby ektefeller spennende arbeid utenfor sykehuset.

Av
DEL

Leserbrev Min gode kollega Arne Johansen leverer i et leserinnlegg i avisene på Helgeland noen stikk til enkelte av våre juristkollegaer i Rana. Ubevisst – må jeg anta – illustrerer imidlertid Johansen på en helt utmerket måte hva den største utfordringen med å legge et stort sykehus til Sandnessjøen (med omegn) vil være: Nemlig rekrutteringen.

Johansen påstår at det er en «urban myte» at størrelsen på en by har noe å si for dens evne til å rekruttere folk med høyere utdanning. Han skriver videre at «flinke folk vil til Sandnessjøen». Det er mye mulig at flinke folk vil til Sandessjøen. Men det store spørsmålet er da: Hvor i all verden skal de jobbe?

Bakgrunnen for Johansens innlegg er at noen av hans juristkollegaer i Rana har tatt til orde for at det vil være problematisk å rekruttere folk dersom det nye sykehuset legges til Sandnessjøen. Dette er av to grunner: For det første bør en by ha visse urbane kvaliteter for å tiltrekke seg folk. Den andre grunnen er kanskje den viktigste: Man skal ikke bare tilby jobb til legene, sykepleierne, bioingeniørene osv. Også deres partnere skal finne seg en interessant og relevant jobb.

Når Johansen fremhever at rekrutteringen er enkel og at det er et «solid juridisk miljøet» i Sandnessjøen, er det imidlertid grunn til å se min kollega nærmere i kortene:

Selv brøyt jeg opp fra Oslo-gryta, og fulgte med min kone til hennes hjemby i 2012, tilfeldigvis samme år som Johansen flyttet fra samme by til Sandnessjøen. Når jeg og min kone nå leser de vurderinger Charlotte Nordbakken og hennes mann foretok noen år senere, så kjenner vi oss godt igjen. Og uten at jeg vet det, så regner jeg med at Johansen og hans ektefelle gjorde de samme vurderinger for og mot. For advokat Johansen høres det ut som om han har gjort et godt valg, og han fortjener honnør for å ha skapt en kompetansearbeidsplass for seg og noen til.

Men det er også her forskjellene på Mo og Sandnessjøen blir tydelige:

Før sommeren fikk jeg opplyst fra Juristforbundet at de totalt har 108 medlemmer på Helgeland. Av disse sitter ca. 50 i Rana, ca. 20 i Vefsn og i underkant av 10 i Alstahaug. Resten er lokalisert i Brønnøy – og de fleste av disse arbeider ved Brønnøysundregistrene. Hva gjelder advokater, viser Tilsynsrådet for advokatvirksomhets hjemmesider at det pr. 7. desember 2019 er 11 advokater i Vefsn og 4 i både Brønnøy og Alstahaug. Tallet for Rana? 24. Dette inkluderer for ordens skyld ikke advokatfullmektiger. Det juridiske fagmiljøet på Mo er altså ikke bare større enn i resten av regionen – men det nærmer seg med stormskritt like stort som de tre andre byene til sammen.

Det gjør også at når kvalifiserte jurister sitter et eller annet sted i landet og vurderer om de skal flytte hjem, så faller langt flere ned på valget om å flytte til Rana enn til Sandnessjøen. Jeg har selv telt opp minst 18 jurister som har flyttet til Mo i Rana siden jeg selv kom, og da tilkommer det nok også noen jeg ikke har oversikt over. Det disse har felles er (i) at de har en tilknytning til Helgeland enten selv eller gjennom ektefelle, (ii) at også ektefellene har fått spennende jobber de (i alle fall tilsynelatende) trives godt i, og ikke minst (iii): De blir værende.

For Johansen er virkeligheten en annen: Han beskriver at han rekrutterer dyktige personer fra Bodø og Ski, ja sågar en dyktig trønder har han fått til Sandnessjøen.

Og det er her Johansen møter seg selv i døra: Ja, han har vært dyktig (og heldig) som har klart å rekruttere flinke folk løpende. Det han unnlater å nevne, er at de som kommer, og ikke har lokal tilhørighet, heller ikke blir værende. Det kan se ut som om Sandnessjøen kun er et kortvarig stopp for å få nok erfaring slik at man kommer seg videre.

Miljøet er heller ikke stort nok til at man kan slutte hos advokat Johansen, og få en annen spennende juriststilling i byen. Den samme problemstillingen gjelder hvis man ser på tingretten i Sandnessjøen. Hit har man rekruttert mange dyktige folk, men de blir ikke værende over tid. Tilsynelatende brukes stillingen til å høste erfaring, mens man søker på andre dommerstillinger – lengre sør.

Det fører oss igjen over til sykehusdebatten: Ett nytt sykehus vil kreve mange nye hender, og disse må naturlig nok hentes fra et sted i landet. Hvis jeg tillater meg å spekulere, så er leger som folk flest: de har ektefeller og samboere som også vil ha en meningsfull jobb å gå til. Tall fra SSB fra 2015 viser at 86 % av legene er gift med personer som har utdanning ut over videregående skole. Av mannlige leger, er 47 % gift med enten en annen lege eller en sykepleier. Av kvinnelige leger er 29 % gift med en annen lege. Konsekvensen er altså at dersom man må rekruttere 100 leger, så vil antakelig over halvparten av disse ha en ektefelle med utdanning som trenger jobb utenfor sykehuset. Min påstand er at Sandnessjøen ikke har nok jobber å tilby disse menneskene. Det betyr selvsagt ikke at noen ikke kan få det til, men i det volumet det her er snakk om blir det vanskelig.

At bredden i arbeidsmarkedet i Rana er større - fordi vi bor i en by med flere innbyggere – gjør at vi i kraft av størrelsen også vil kunne tilby ektefellene spennende arbeid utenfor sykehuset. Det øker også sannsynligheten for at de kommer – og ikke minst at de blir.

Legges sykehuset til Sandnessjøen, er det altså en ikke ubetydelig risiko for at de legene som rekrutteres inn etter et par år havner på samme sted som advokat Johansens advokatfullmektiger: Et helt annet sted enn på Helgeland.

Bjørn Immonen

Advokat, Mo i Rana

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags