Jeg er imponert over at noen vil sitte i styrene i norske helseforetak. Det må være en av historiens største ørkenvandringer

Av

Fasit i 2019 er at Norge har skapt en gjøkunge av en styringsmodell: En byråkratisk og ineffektiv organisasjonsmodell bestående av personer som ivaretar subjektive interesser for den regionen de kommer fra fremfor helheten, skriver Stig Frammarsvik

DEL

LeserbrevFylkestinget i Nordland sitt vedtak 25. april 1997 om å legge hovedsykehuset på Helgeland til Sandnessjøen ble aldri gjennomført, bl.a fordi staten drev å utredet konsekvensen av evt. endringer i akuttberedskapen ved landets lokalsykehus. 

Siden da, de siste 22 årene, har vi fortsatt å utrede. 

Gjennom helsereformen i 2001 ble ansvaret for sykehusene overført fra fylkene til staten. Med denne overføringen av ansvar for sykehusene i Norge øynet noen et håp om en mer rasjonell og objektiv vurdering av sykehusstrukturen og at ting ble sett i et helhetsperspektiv. Fasit i 2019 er at Norge har skapt en gjøkunge av en styringsmodell: En byråkratisk og ineffektiv organisasjonsmodell bestående av personer som ivaretar subjektive interesser for den regionen de kommer fra fremfor helheten.

Hvis en foretaksmodell skulle benyttes, måtte det vært et krav at styrene besto av personer som kom utenfra og ikke hadde regionstilknytning. Et av bevisene for at sammensetningen er feil får vi når det blir så stor motstand mot forslag fra eksperter som er uavhengige.

Jeg understreker at mitt syn ikke går på enkeltpersoner i styrene sin kunnskap og dyktighet. Jeg er tvert imot imponert over at noen vil sitte i styrene i norske helseforetak. Det må være en av historiens største ørkenvandringer. Når en endelig tror at en kommer i mål, risikerer en å bli overprøvd en av en statsråd som ikke tåler trykket fra gråtende, fakkelbærende velgere. 


Stig Frammarsvik

Rådgiver Steg Nor AS

Følg på: Facebook

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags