Gå til sidens hovedinnhold

Flyktninger i ferieparadis

Artikkelen er over 3 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

23. juni dro jeg til Chios i Hellas for å være frivillig hjelpearbeider for organisasjonen «Dråpen i Havet», som driver hjelpearbeid blant flyktninger i Hellas. I kjølvannet av de siste års kriger, spesielt i Libya og Syria, har det kommet et par millioner båtflyktninger til Europa. Italia og Hellas er de landene som har vært i første linje, og har måttet ta den store støyten, i den forstand at det er dit hundretusener kommer først.

Hellas, spesielt øyene Chios og Lesbos, og flere øyer i Egeerhavet er naturlige mål: Chios (vel halvparten så stor som Senja) ligger bare noen kilometer fra den tyrkiske kysten – ikke stort mer enn tvers over Ranfjorden, og det er relativt lett å ta seg over med båt.

 

Det som slår en med forholdene i leirene er for et paradoks det er, at dette er Europa, 2017

Pr i dag er antallet flyktninger som oppholder seg på Chios usikkert, men noen tusen er det helt sikkert. Hovedsakelig befinner de seg i to leirer, Vial, som ligger inne på øya og blir drevet av den greske hæren, og Souda, som ligger i den ene av havnene i Chios by, på stranda og oppover i ei vollgrav som ligger langs den gamle borgen. Denne leiren blir delvis drevet av Chios kommune og Det Norske Flyktningeråds lokale ansatte, og her bistår Dråpen i Havet med utdeling av mat og klær, aktiviteter for ungene, diverse kurs og generelt humanitært arbeid.

Det som slår en med forholdene i leirene er for et paradoks det er, at dette er Europa, 2017. Folk bor i telt eller provisoriske skur satt opp av FN, og ligger på madrasser. Det finnes et «sanitærsenter» med noen få «festivaltoalett» og to vannkraner – der vannforsyninga for øvrig stadig sviktet i løpet av de to ukene jeg var der.

En av jobbene våre var derfor å kjøre opp til en vannkilde oppe i åsen over byen, og hente vann i dunker. Og den første uka jeg var der var det varmebølge – på det meste 44 grader i skyggen. Alle som har vært på ferie i Hellas eller Tyrkia midt på sommeren kan sikkert til en viss grad forestille seg hvordan dette arter seg. Leiren ligger utsatt til – i løpet av det siste året har nynazister fra partiet Gyllent Daggry ved to anledninger tatt seg opp på borgen og kastet brannflasker ned på teltene.

Det positive man kan si om leiren i Souda er at den er åpen for et visst innsyn – de fleste leirene ellers, f.eks. den andre på Chios, var lukka, både for presse og frivillige organisasjoner, og det vi fikk vite om den var fra de beboerne som av og til kom til Souda, for å få «leftovers», ettersom maten i Vial var notorisk dårlig. Men 1. august overtar greske myndigheter og Chios kommune det fulle og hele ansvar for Souda-leiren, og ønsker foreløpig ikke bistand fra Flyktningerådet eller frivillige organisasjoner.

Med tanke på at den greske staten er tilnærmet konkurs, er dette betenkelig av flere grunner.

I leiren befant det seg mennesker fra flere land, men de som nok gjorde størst inntrykk var flertallet: krigsflyktningene fra Syria, spesielt Aleppo – mange av dem svært traumatiserte. Disse menneskene hadde alle som én et håp om å kunne få etablere seg i Europa, - i land som Tyskland, Sverige, Norge, Storbritannia.

Hvis Souda-leiren anses som akseptabel standard lurer jeg på hvor elendig det må bli før standarden blir uakseptabel

 

Ingen som jeg snakket med ønsket å bli i Hellas. Problemet er at for svært mange blir oppholdet på Chios et venterom uten utgang. De blir sittende der, og kommer seg verken videre eller tilbake. Hellas, med sine egne problemer, har ikke mulighet til å bosette tilnærmelsesvis så mange som de som befinner seg på øyene. De innser at situasjonen er uholdbar, og ønsker i stedet en europeisk dugnad for å få gjort noe med den. Hva gjør så de «rike» landene i nord og vest, Norge, f.eks.?
 

Vel – den 1. juni kom det rundskriv fra UDI om at man skulle begynne å sende såkalte «Dublinere» (etter Dublinavtalen, som sier at alle må søke asyl i det landet de kommer til først) TILBAKE til Hellas, fordi forholdene i leirene, mottaksfasiliteter og saksbehandling visstnok er blitt så meget bedre, ifølge fungerende integreringsminister Per Sandberg (for anledningen uten t-skjorte med «Good Journey» på).

Hvis Souda-leiren anses som akseptabel standard lurer jeg på hvor elendig det må bli før standarden blir uakseptabel, og hvis tilstandene er blitt så mye bedre lurer jeg sannelig på hvordan de var før!

Flyktningesituasjonen i Middelhavet er en permanent krise som veldig ofte kommer i skyggen av andre saker i media, ettersom den i sin natur er en langvarig stillstand som sjelden innbyr til mer enn en enkeltstående reportasje i ny og ne. Men det er en humanitær krise, og det er en EUROPEISK, ikke først og fremst en italiensk eller gresk, krise. I solidaritet med de landene som framfor alt har tatt trøkken burde selvfølgelig de aller rikeste, deriblant Norge, gjort mer for å avhjelpe den uholdbare situasjonen som både de to landene, og flykningene som sitter fast på øyene, befinner seg i.

Hva gjør Norge i stedet? Jo – sender flyktninger tilbake til Hellas, for å få behandlet asylsøknadene sine der! Jeg må minne om at i 2015 kom det 31145 asylsøkere til Norge, og flere oppegående mennesker jeg kjenner mente da at verden og sivilisasjonen, slik vi kjente den, var i ferd med å gå under. De mer pragmatiske blant de negative lurte på hvordan et allerede overbelastet mottaksapparat i UDI skulle få behandlet alle søknadene fortest mulig? Sikkert et problem, men det kan da være på sin plass å nevne at Hellas i samme år mottok 850 000 potensielle asylsøkere.

Litt matte i sommerferien: Hvor mange søknader må behandles pr dag hvis du skal få behandlet 850 000 i løpet av et år? Jeg tenker at grekerne syntes det var helt greit at ganske mange av asylsøkerne dro videre, til noen andres saksbehandlere. Og Norge i 2017: Vi sender dem TILBAKE til Hellas!

Et opphold som hjelpearbeider, om enn ikke i mer enn et par uker, får en godt vant nordmann til å gjøre seg mange ulike tanker om situasjonen i verden og årsakene til den, og om menneskers evne til å bevare håp og verdighet i situasjoner som for de fleste av oss er helt utenkelige. Mye av dette kan være fristende å skrive om en annen gang. I et valgkampår som dette er det jo vanskelig å trekke fram en politisk sak uten at det blir forsøkt slått politisk mynt på den. I så måte er denne saken én der svært få partier har noe som helst å være stolte av.

Jeg har allerede nevnt dagens regjering representert ved Per Sandberg, men også de rødgrønne bør bøye hodet i en smule skam her: det var tross alt de som bestemte seg for å være med på å bombe Libya sønder og sammen, og således la grunnen for den situasjonen vi har på de italienske øyene i dag.

Jeg har i dette innlegget valgt å fokusere på det faktum at den fortvilte flyktningesituasjonen på de greske øyene ikke bare er en humanitær krise som flere burde få øynene opp for, men også et spørsmål om europeisk solidaritet – noe jeg tipper på at flere som ellers er uenig med meg i mye, vil være opptatt av. Hellas har ikke ressurser eller muligheter til å gjøre jobben alene, og blant de som til syvende og sist blir taperne, finner vi de som allerede har tapt det meste: Flyktningene i Souda-leiren.

Alf Helge Straumfors 

Kommentarer til denne saken