De virkelig så, lyttet og behandlet beboerne med en så enorm verdighet, ydmykhet og respekt og utførte en ekte og unik omsorg

Av
DEL

«Omsorg i hjertet» 

LeserbrevJeg har for litt siden sett for tredje gang en NRK-dokumentar som handler om et sykehjem i Oslo «St. Halvardhjemmet» , om deres ansatte og beboere. Dette sykehjemmet hadde flere år på rad blitt kåret til Oslo beste sykehjem, nettopp fordi de ansatte virkelig hadde omsorg i hjertet. Det ble særskilt tatt frem i kåringene hvor MEGET bra de behandlet beboerene med utmerket pleie og omsorg med omtanke, varme, medmenneskelighet, verdighet, respekt og kjærlighet. 

Denne dokumentaren viste prosessen som utspant seg igjennom et helt år, fra det ble gitt beskjed fra Oslo kommune at sykehjemmet skulle legges ned pga dårlig byggteknisk tilstand (bygget ble bygd i 1913 og var først en sjokoladefabrikk før det i 1926 ble omgjort til et sykehjem), hvordan ansatte, beboere og pårørende opplevde og tenkte om dette overraskende vedtaket om nedleggelse. 

En meget sterk, hjerteskjærende og vond, trist og til ettertanke dokumentar som har satt sine dype spor hos meg. En dokumentar som virkelig anbefales å ses både av politikere, administrasjon, ansatte i helsevesenet og pårørende. Dokumentaren heter «St. Halvardhjemmet», dette hjemmet ble lagt ned i 2017. 

Denne dokumentaren har virkelig medført at jeg har reflektert mye om hva omsorg er, skal og bør inneholde. En av grunnene til at jeg har reflektert ekstra mye på hva omsorg er, om den oppleves som god eller ikke er fordi jeg selv har vært avhengig av helsepersonale og deres pleie og omsorg i mange år. Dette gjelder omsorg både for mine fysiske og psykiske plager. 

Å se og høre de ansatte ved St. Halvardhjemmet hvordan deres holdninger og utførelser av å yte god pleie og omsorg gjorde virkelig godt langt inn i hjerteroten. De visste ikke hvor godt de skulle gjøre for beboerne, de virkelig så, lyttet og behandlet beboerne med en så enorm verdighet, ydmykhet og respekt og utførte en ekte og unik omsorg. 

Dokumentaren viste bl.a fra et møte hvor representanter fra Oslo sin administrasjon, hjemmets ansatte og pårørende fikk uttale seg om prosessen som hadde vært og skulle foregå frem til stenging. 

Representanten fra kommunen hadde mye fokus på at bygget var gammelt, ikke byggteknisk forsvarlig, slitt osv og at beboerne kom til å få det mye finere med å komme til ett helt nytt sykehjem med store og fine rom. 

Det kom veldig tydelig frem på møtet og i andre deler av programmet at det er faktisk ikke handler mest om hvordan bygget de bor i ser ut, om interiøret er nytt og flott, om rommene og fellesområdene er nye og fine. Det handler faktisk aller mest om de ansatte som jobber der og den omsorgen som gis. Om de ansatte virkelig har omsorg i hjertene sine. At de ønsker å være på arbeid for å gjøre en forskjell med å yte et medmenneske varme, trygghet, tillit og god pleie. 

Ingen av de ansatte ved St. Halvardhjemmet hadde fått tilbud om jobb ved det nye sykehjemmet som de aller fleste 60 beboerne skulle til. Det var allerede ansatt andre personer ved dette  sykehjemmet. Så ikke nok med at beboerne skulle rives bort fra trygge og kjente omgivelser, de skulle også rives bort fra kjente, trygge og meget dyktige ansatte. Ansatte som for flere av beboerne var de eneste trygge og gode personene de hadde i livene sine, da de enten ikke hadde familie og venner eller selv om de både hadde familie og venner - ikke hadde noe besøk av de for de ikke tok seg tid til å besøke sine kjære. 

Å se og å høre fortvilelsen, angsten og oppgittheten til beboerne som ikke ville flytte fra hjemmet, var helt hjerteskjærende å både se og høre. Både de ansatte og beboerne viste tydelig sin sorg og fortvilelse over hele prosessen og den endelige avgjørelsen. 

Når jeg også selv har opplevd en god del ganger noe helt annet enn ekte omsorg og omtanke fra ansatte, så har jeg mang en gang har tenkt  « hvorfor i all verden har DU valgt et yrke som skal være prioritet å yte omsorg for et annet menneske?« Innenfor yrket helse og omsorg tenker og mener jeg er begreper som ; god pleie, omtanke, medmenneskelighet, respekt, varme og ydmykhet for pasienter/brukere.

Før jeg fortsetter, så må det nevnes at i aller største grad så ytes det meget god omsorg og pleie i de ulike institusjoner som finnes, likeså ytes det meget god omsorg innenfor spesialisthelsetjenesten (poliklinisk), ved sykehusene og ved de ulike kommunale tjenestene som har helse og omsorg som profesjon. All honnør til alle de ansatte innenfor helse og omsorgssektoren enten den er statlig eller kommunal som står på og gjør sitt ytterste for at de pasienter/brukere skal kjenne på at her er det et medmenneske som virkelig bryr seg, som ønsker det beste for meg og som virkelig har omsorg i hjertet sitt i ett og alt de både ufører verbalt og i praksis. 

Jeg har flere ganger som pasient/bruker opplevd når jeg har vært innlagt for bl.a min psykiske helse ett par steder at bl.a den ansatte ikke SER meg, ikke LYTTER til meg, ikke tar meg på ALVOR og at jeg føler at jeg er i mer veien og til bry for den ansatte. Dette opplever jeg når den ansatte f.eks er mer opptatt av å strikke på store prosjekter f.eks kofter og gensere med mye mønster.  Eller at en ansatt er mer opptatt av å sitte med fjernkontrollen til TVn og skrolle opp og ned etter nyheter i meget lange tider. Dette er overhode ingen god følelse og opplevelse. 

Når jeg som pasient/bruker ikke blir snakket med i løpet av en hel vakt av min «ansatte-kontaktperson».

Å føle seg som luft og til bry, når en er i innlagt for at en er i en psykisk krise og da virkelig trenger noen som tar seg tid til deg, som prater med deg og til deg, som ser deg og som lytter til deg, som kan holde deg i hånden om en trenger det - er i hvertfall med for min del å forsterke de negative opplevelsene, følelsene og tankene en har om seg selv. Da føler jeg meg ikke trygg, får ikke tillit og troverdighet til den ansatte. 

Jeg har ikke spurt meg selv bare en gang, hvorfor er virkelig denne/de (for dette handler ikke bare om en person) ansatte på arbeid i et helse og omsorgsyrke? Er det KUN for å heve lønn? Er det en form for status?  Det burde absolutt heller være et genuint ønske om å være et medmenneske som med sin profesjon ønsker å gjøre en positiv forskjell for et menneske som sliter (psykisk og/eller fysisk) slik at denne pasienten/brukeren skal få oppleve noe som kan gjøre det bedre eller lettere for en skakket stund?? Når jeg opplever slike negative ting fra noen ansatte, så får jeg overhode ikke følelsen av at den ansatte kommer på jobben sin for yte omsorg for pasienten/brukeren overhode. Det er ikke vanskelig å se, føle og å høre de ansatte som ikke viser omsorg i hjertet, de er lette å gjennomskue. 

Dessverre så vet jeg at flere pasienter/brukere har hatt og fortsatt har akkurat lignende opplevelser fra de samme ansatte som jeg har opplevd kritikkverdig omsorg fra. 

Og nytter det å ta dette opp slike opplevelser med de som leder disse avdelingene? Hvem blir trodd på? Pasienten/brukeren som er «psykisk ustabil» eller en ansatt med profesjon innenfor helse og omsorgsyrket?? Likeså er angsten så stor for mange å våge å si ifra om kritikkverdige opplevelser, nettopp fordi disse pasientene/brukere kan ha vonde og negative minner og erfaringer i ryggsekken fra opplevde ting i «fortiden», at det å våge å si ifra blir for vanskelig at en heller biter det i seg. Trist, men fakta. Dette sier jeg av egen erfaring. En har rett og slett angst og frykt for hvilke konsekvenser dette kan medføre. 

Når jeg vet om av egen erfaring og hører flere slike hjerteskjærende og vonde historier om hvordan disse pasientene/brukerne på ulike avdelinger må tenke og føle når de blir behandlet slik, så kommer det stadig vekk tilbake til meg dokumentaren fra St. Halvardhjemmet med disse unike ansatte og deres genuine varme og ekte omsorgen de hadde i hjertene sine. 

Jeg har som tidligere nevnt i innlegget nevnt at jeg bl.a gjennom flere år hatt hjelp av hjemmesykepleien og hjemmetjenesten ved sone Øst 2. Jeg har hjemmebesøk av de hver eneste morgen og kveld og ønsker å særskilt rose de ansatte der som er meget dyktige og ikke vet hva godt de skal gjøre for en. Dette er ansatte med unik omsorg i hjertene sine. 

Mitt budskap og bønn til alle de som velger å utdanne seg innenfor helse- og omsorgssektoren, om du skal være f.eks psykolog eller psykiater, lege, miljøarbeider eller vernepleier, sykepleier/omsorgsarbeider, tannlege osv - tenk virkelig nøye igjennom om hvorfor du velger dette yrket. Har du ekte omsorg i hjertet!!! Ønsker du, til tross for at det kan bli travle og arbeidskrevende arbeidsdager å gjøre en positiv forskjell for et annet medmenneske som er helt avhengig av den pleie og omsorgen du er ansatt for å gjøre?

Iren-Marie Owe

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags