Leserbrev Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
En takk til dem som bygde Lurøy kommune
Kjære sambygdinger i både Lurøy og Rana.
Jeg vet ikke alt. Blondine er jeg også så da kan du tenke deg – her kan det ikke være mye å hente på intellektuell klokskap. Men jeg har klart å stable en bedrift på beina. En som har gått med overskudd siden oppstarten. Varierende overskudd selvfølgelig, men det kommer jo an på hvilke investeringer og prioriteringer man gjør og hvilke utfordringer man møter på veien. Et dårlig resultat over tid har jeg også erfart kan være demotiverende mens det pågår, men det er ikke evigvarende. Enhver bedriftsleder vet at noen av forutsetningene for driften ofte kommer av utenforliggende årsaker, men man skal fortsatt ha tro på bedriftsideen som leder – og den bør man heller aldri unnvike fra.
Men; i enhver bedrift er det også andre verdier enn økonomi. De blir ofte kalt for myke verdier – men jeg ser på dem som vesentlige og veldig viktige. Bedriftens identitet, holdningene, meningene og ytelsen fra folket «på gølvet» bør henge tett sammen med det ledelsen legger opp til i forhold til styringen av bedriften. Fornøyde ansatte og levende arbeidsmiljø er mulig å skape ved hjelp av identitetsbygging, men de er også veldig lett å rive ned.
Klingende slagord og visjoner vil overhodet ikke ha noen betydning dersom de ikke er innarbeidet hos de som jobber i bedriften. Ledelsen kan ha klare syn på hva som -burde- være viktig for de ansatte, men dersom de ansatte ikke synes disse verdiene er de rette og man ikke lytter til dem blir det veldig vanskelig å få til en god og sunn drift.
Min far – og forøvrig store helt, har kanskje vært kontroversiell i enkelte saker i sin tid som kommunepolitiker i Lurøy. Han har sagt det han mente var rett og stått for det. Jeg ser ingenting feil med det, og selv om vi ikke alltid har vært enige, respekterer vi hverandre likevel. Diskusjonene som gikk rundt stuebordet, pr telefon eller i festlige lag gikk meg vel egentlig hus forbi i den tiden han var politiker. Men jeg beundret ham så mye for engasjementet, og jeg kan huske at jeg syntes den grønne firkløveren var veldig fin. Jeg syntes også Lurøysangen var veldig fin og ble konfirmert sammen med dem som var med i musikkvideoen til Lurøy kommune selv om de var bare 6åringer den gang den ble innspilt. Tenk deg: – MUSIKKVIDEO i 1986… – WÆOW! De sto sammen med Trygve Hoff (hvem nå enn det var) – og de var bare så kule, og mer som vår tids Markus og Martinius.
Plutselig kom det opp et nytt bilde i gangen hjemme av en eller annen kunstner. Det var ikke før i 15-16 års alderen at jeg fikk med meg det som sto på bildet. «Framtia høste der menneskan sår, pløye i gamle spor. Vinter og mørke skal veksle med vår, Lurøy skal leve i titusen år, trygg på si eia jord».
Nå, 30 år senere vet jeg historien bak både sangen, bildet og kampviljen i Lurøy kommune. Det ble mobilisert for å stå imot et inntektssystem som den gang tvang Lurøy kommune ned i kne. Bassengene måtte stenges, driften evalueres, og det gikk så langt at kommunestyret som det eneste kommunestyret noen gang, gjennom hele Norges historie, la ned sine verv. Storsamfunnet måtte bare komme å styre – med så store kutt var det ikke mulig å drifte videre. Det gikk bare bra, selv om det var tøffe tak akkurat der og da. Lurøy kommune lever fortsatt videre i beste velgående 30 år senere.
DETTE er kluet – dette er identiteten til Lurøy kommune, og alle her kjenner historien. Den er innarbeidet, den leves ut, og la oss ikke undergrave verdien av det vi er og det vi har. Vi er Lurøyfjæringer og vi er forferdelig stolte av det. Så stolte at det kan være vanskelig for utenforstående å forstå. Jeg har selv framført Lurøysangen i lystige lag med tilhørere fra nabokommunen. De har alltid syntes det var flott, interessant og kanskje til og med fascinerende. Og det gjør meg ingenting om noen humrer litt i skjegget – det er bare fordi de ikke helt vet hvordan en slik tilhørighet føles for folket.
Historien har vist oss at når storsamfunnet strammer inn er det også mulig å drifte Lurøy kommune. Det er ikke en dødsdom, selv om Sanneringsministeren ønsker at det skal framstå slik
I Lurøy står vi nå ovenfor et viktig valg. Valget om kommunesammenslåing med Rana eller å bestå som egen kommune. Jeg mener dette er et verdivalg mer enn noe annet. Økonomien kan man påvirke, kna på, mase om og den er mulig å endre. Økonomien vil alltid være justerbar, en kommunesammenslåing er for evig.
Historien har vist oss at når storsamfunnet strammer inn er det også mulig å drifte Lurøy kommune. Det er ikke en dødsdom, selv om Sanneringsministeren ønsker at det skal framstå slik. Vi kan. Vi vil. Vi må. Og jeg mener: – Vi SKAL. Vi skal fortsette å kjempe for vår selvråderett, våre barn, våre eldre, våre lokalsamfunn og vårt Lurøy. Denne kommunen er unik, og vi har noe som få kommuner er så heldige å ha – vi har en identitet.
Per Olav Lundteigen understreket dette ytterligere for meg ved sitt besøk her i mars 2016: «Dette er jo et prakteksemplar av en desentralisert kommune, jeg angrer på at jeg ikke har vært her før – hva er historien bak alt dette?». Alle kretser blir prioritert. Alle blir hørt. Alle blir sett. Man kan diskutere tidspunktet ulike ting i politikken skjer på – men det skjer.
Jeg vil bare få lov til å takke dem som har utviklet kommunen til å bli det den er idag: Min far, Trygve Hoff, Roger, Kommunestyret og ordføreren i 1986 og alle både før og etter det. Og alle Lurøyfjæringer som har vært med å oppdratt meg og som skjønner hva jeg mener når jeg sier: «du vet du er Lurøyfjæring når du vet hva samhold og kampvilje er».
Denne kulturarven gir jeg ikke fra meg gratis. Hvis vi nå skal inn i vinter og mørke – ja så skal den snart veksle med vår. – Lurøy SKAL leve i 10.000 år. Jeg er politiker, jeg har tatt standpunkt, men jeg lytter gjerne til hva du mener.
Lurøy – Liv laga.
Vi vil komme styrket ut av dette også.
– For oss som bor i distriktet, det være seg Nesna, Lurøy, Hattfjelldal, Grane eller andre steder, så handler ambulansetjenesten om liv og helse
Helgelandssykehuset må ikke sende oss i "uløkka" med viten og vilje – uten å være fullt klar over konsekvensene
Lurøy er en utkantkommune. Ved ei sammenslåing blir vi en utkant i en by- og landkommune
Det er verdt å merke seg at intensjonsavtalen omfavnes både av ordførerne og opposisjonslederne i begge kommunene