For meg har kommentarfeltene i den senere tiden blitt en problematisk arena for ytringsfriheten

I kjølvannet av mange lokalpolitiske diskusjoner de siste ukene, blant annet sykehusdebatten, ny storflyplass og Naturvernforbundet sin vurdering om snøskuterkjøring, blir denne mangelen på kompetanse veldig synlig, skriver Oda Elise Strandås i dette leserbrevet om ytringsfrihet og digital kompetanse.

I kjølvannet av mange lokalpolitiske diskusjoner de siste ukene, blant annet sykehusdebatten, ny storflyplass og Naturvernforbundet sin vurdering om snøskuterkjøring, blir denne mangelen på kompetanse veldig synlig, skriver Oda Elise Strandås i dette leserbrevet om ytringsfrihet og digital kompetanse. Foto:

Av

Jeg har en sterk oppfordring å komme med. Tenk deg nøye om neste gang du er sint og ønsker å ytre seg på nett. Uansett om det handler om hvorvidt det nye sykehuset skal ligge nord eller sør for Korgfjellet, Helgelands nye storflyplass, eller at du ikke får kjørt skuter til hytta, skriver masterstudent Oda Elise Strandås.

DEL

LeserbrevSom masterstudent i samfunnsfagdidaktikk er det blant annet to viktige områder som omhandler mye av studiet; digital dømmekraft og menneskerettigheter. Den digitale kompetansen handler mye om hvordan vi som mennesker skal kunne «være og leve på nett». Samtidig sitter jeg og leser utallige uhyggelige, frekke, stygge og hatefulle utsagn på internett. På min egen facebookprofil hvor de aller fleste kommentarene kommer fra voksne mennesker.

Tenk på det; i den digitale verden vi lever i, i dag så er det faktisk sånn at det ofte er de godt voksne menneskene som har aller minst kompetanse og kunnskap om hvordan man skal oppføre seg på nett. I kjølvannet av mange lokalpolitiske diskusjoner de siste ukene, blant annet sykehusdebatten, ny storflyplass og Naturvernforbundet sin vurdering om snøskuterkjøring, blir denne mangelen på kompetanse veldig synlig. Dette skremmer meg.

Ytringsfriheten er ikke absolutt. Det finnes flere lovfestede begrensninger. Eksempler på dette er trusler, ærekrenkelser, diskriminerende og hatefulle ytringer. Ja, det er begrensninger, til og med i verdens beste land. Likevel er det viktig å poengtere at det er full meningsfrihet i Norge, og for å sette det veldig på spissen; det er lov å være rasist og gi uttrykk for ekstreme holdninger. (Et stort) Men, bare hvis det forbeholder seg til private sammenhenger. Det er når de framsettes i det offentlige rom at det blir ulovlig og straffbart.

Det er som om at den kollektive forståelsen av begrepet og friheten har gått fra å være «den friheten til å ytre seg om det man ønsker, med enkelte begrensninger» til å kunne «si hva faen jeg vil»

Det er vanskelig å skille mellom det offentlige og det private, og sosiale mediene gjør nok dette skille enda mer utydelig. Men det som noen uttrykker gjennom for eksempel kommentarfelter vil vanligvis være offentlig. Også det som skjer i såkalte lukkede grupper. Derfor kan en si, til opplysning; din facebookprofil er i det offentlige rom. I hvert fall hvis du kommenterer på andre offentlige forum, som i kommentarfeltene til nettavisene. Intensjonen med kommentarfeltene var nok å kunne være en arena for gode, seriøse og engasjerende debatter. For meg har kommentarfeltene i den senere tiden blitt en problematisk arena for ytringsfriheten.

Det er på grunn av at folk setter dens begrensninger til side, og handler uavhengig av dem. Kanskje fordi mange ikke vet hva ytringsfriheten innebærer? Vel, begrensningene skal hindre at de hatefulle, stygge og diskriminerende ytringene som så altfor mange likevel benytter seg av, blir «lovlig», og vise at i dette samfunnet har vi regler og lover vi må forholde oss til. Etter min mening har betydningen av ytringsfriheten blitt utvasket av vår påståtte rett til å ytre «hva som helst». Det er som om at den kollektive forståelsen av begrepet og friheten har gått fra å være «den friheten til å ytre seg om det man ønsker, med enkelte begrensninger» til å kunne «si hva faen jeg vil».

Etter min mening har betydningen av ytringsfriheten blitt utvasket av vår påståtte rett til å ytre «hva som helst».

Vil vi virkelig at ungene våre skal vokse opp med å sende diskriminerende og hatefulle utsagn til hverandre? Og ja, jeg vet at mobbing og uthenging på nett er en fryktelig trist trend, som lærerstudent er dette dessverre noe jeg ser mye av. Men det er vi voksne som skal lære opp barna våre i bruken av denne friheten til å ytre seg. Det blir vanskelig når vi ikke forstår den selv.

Jeg har en sterk oppfordring å komme med. Tenk deg nøye om neste gang du er sint og ønsker å ytre seg på nett. Uansett om det handler om hvorvidt det nye sykehuset skal ligge nord eller sør for Korgfjellet, Helgelands nye storflyplass, eller at du ikke får kjørt skuter til hytta. Fordi jeg tror, hvis du tenker deg om, så vil du også komme til samme konklusjon som meg; det er ikke verdt å sende drapstrusler eller gå til personangrep for at, satt på spissen, du ikke får det slik som du vil! Det er aldri verdt det. Prøv å huske på det neste gang du legger fingrene på tastaturet i sinne, og ikke minst tenk på hvordan forbilde du ønsker å være. For et forbilde for noen, det er vi alle sammen.

Ytringsfriheten må vi aldri ta for gitt, likevel føler jeg det er det vi gjør når vi tror vi kan skrive hva som helst, hvor som helst. De aller fleste vil si at de er for ytringsfriheten. Jeg er for ytringsfriheten. Uten ytringsfrihet hadde vi ikke kunne hatt et funksjonelt demokrati. Uten ytringsfrihet hadde jeg ikke kunne skrevet dette innlegget, eller hatt mulighet til å være kritisk til regjeringen, demonstrere i gatene, skrevet facebookstatuser eller kommentert i Rana Blad sine kommentarfelter. Og det er viktig at vi fortsetter å engasjere oss, være kritiske, og ja, ytrer meningene våre. Men spørsmålet mitt er, må vi ytre diskriminerende, hatefullt, stygt og krenkende for å kunne opprettholde en av de viktigste menneskerettighetene vi har? Svaret er nei.

Oda Elise Strandås

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags