Dersom Helgelands største kommune kan vise storhet i å akseptere et kompromiss som representerer et offer for dem, bør de andre kommunene være i stand til å ta imot en slik utstrakt hånd

Tidligere ordfører i Alstahaug, Bård Anders Langø. Foto: Jill-Mari Erichsen

Tidligere ordfører i Alstahaug, Bård Anders Langø. Foto: Jill-Mari Erichsen

Av

Forrige gang et slikt kompromiss ble vedtatt, gikk Ranas ordfører raskt ut og erklærte at det var uakseptabelt for Rana. Dette til tross for at han få dager tidligere hadde tatt til orde for fred og fremgang gjennom nettopp kompromiss. Hvis det er dette Bent Høie presenterer den 27. januar, sitter Geir Waage og varaordfører Anita Sollie med den verdifulle nøkkelen til fred på Helgeland, skriver Bård Anders Langø.

DEL

LeserbrevMannen med nøkkelen

Dersom en ordfører kun skal måles etter hvor hardt han står på for egen kommune, tror jeg de fleste kan være enige om at Geir Waage har vært en solid ordfører for Rana. Det sykehussaken viser, er imidlertid at vi trenger en ordfører for hele Helgeland. Det har ikke Geir Waage vært – men det kan selvfølgelig også sies for resten av regionens ordførere.

Problemet vi alle sammen sliter med, er imidlertid at vi ikke klarer å få fred på Helgeland. Vi har avisredaktører som tolker hendelser så ulikt at man skulle tro de befant seg på hver sin planet. Vi har Facebook-grupper, politikere, fagfolk og lekfolk. De fleste med klare meninger, de færreste med en evne til å akseptere andre syn enn sine egne.

Nå skal jeg prøve å koke denne saken ned, basert på den innsikten jeg har som politiker. Det er ingen hemmelighet hvor jeg har bostedsadresse, men jeg vil oppfordre også de som ser seg blind på et postnummer til å forsøke å lese dette på en objektiv måte.

Ressursgruppens primære tilrådning var ett stort akuttsykehus på Mo i Rana, alternativt Sandnessjøen(!). Dette er en tilrådning som er faglig levedyktig, men den senere prosessen har vist at den ikke er samfunnsmessig levedyktig. Det er også en tilrådning som utelukkende ser på Helgelandssykehuset, men denne avgjørelsen handler til syvende og sist om helsetilbudet i hele regionen Nord-Norge. Når mange aktører fortsetter å peke på ressursgruppen, må de huske på at saken har tatt mange steg videre det siste året.

Helgelandssykehusets adm.dir innstilte på stort akuttsykehus på Mo i Rana samt akuttsykehus i Sandnessjøen. Dette var en tilnærming som forsøkte å bøte på de samfunnskonsekvensmessige svakhetene med ressursgruppens tilrådning, men heller ikke denne klarte å adressere problemstillingen med pasientflukt i sør og utarming av regionsentret i vest.

Helgelandssykehusets styre vedtok så et stort sykehus i Sandnessjøen og omegn, samt DMS på Mo i Rana. Her har man en ettsykehusmodell som gir best kvalitet, samtidig som man unngår pasientflukt i sør. (Så trues det i nord med pasientflukt videre nordover, men det vil i så fall bli innenfor helseforetaket, og således udramatisk for Helse Nord.) Denne modellen er imidlertid et mareritt for Mo i Rana, politisk tungfordøyd, og en garanti for sykehuskonflikt helt til dørene åpnes på det nye sykehuset.

Fylkestinget så de politiske utfordringene med Helgelandssykehusets vedtak, og forfattet en slags speilvendt variant av det direktøren for Helgelandssykehuset foreslo. Dette forslaget fikk stor tilslutning, og det er verdt å merke seg at både representantene fra Rana og Alstahaug støttet dette forslaget.

I Helse Nord presenterte Lars Vorland en vag modell, hvor det underliggende moment var at det største sykehuset ville bli i Sandnessjøen og omegn, men hvor svært mange beslutninger var flyttet videre til konseptfasen. Etter lange diskusjoner i styret til Helse Nord, kom de frem til en modell hvor Vorlands utgangspunkt ble spisset noe, og det var tydelig at det største sykehuset ville bli i Sandnessjøen og omegn.

De som fulgte styremøtet vil nok være enige i at alternativet til dette enstemmige vedtaket ville vært en modell tilsvarende vedtaket fra Helgelandssykehusets styre, dog bare med simpelt flertall. Således er det etter min oppfatning et høyt spill å kritisere dette vedtaket for meget. Mye har vært sagt om styrenes kompetanse og postnummer, men man kan ikke bare ha tillit til et styre hvis de vedtar noe som man liker.

Når nå Bent Høie snart skal formidle sin beslutning, er det svært mange hensyn han må forholde seg til. Noen signaler er sterkere enn andre, noen skulle vi ønske var sterkere enn andre, men hvis vi forsøker å holde hodet kaldt og analysere det som har skjedd til nå, vil i hvert fall min oppsummering være noe i retning av dette:

Ett sykehus er det faglig beste for Helgeland, men hvis pasienter forsvinner over til Helse Midt vil det være et dårlig alternativ for Helse Nord. Ett sykehus vil være politisk uspiselig for kommunen som blir den største taperen. Det vil også være kostbart politisk å vedta, og trolig en garanti for videre helgelandskrig. Selv med en beliggenhet som blir et kompromiss for alle dagens sykehusbyer er denne modellen svært vanskelig.

To sykehus er vanskeligere å bemanne enn ett. Bemanning er ett av argumentene for at vi har denne prosessen. Et stort akuttsykehus vil i seg selv være «rekrutterende». Mo i Rana er den største byen på Helgeland, og vil i kraft av sin befolkningskonsentrasjon og sitt større arbeidsmarked være best i stand til å rekruttere til og holde oppe et «lite» sykehus i en tosykehusmodell.

En modell med DMS i Mosjøen og Brønnøysund, og stort akuttsykehus på Mo i Rana vil medføre at et akuttsykehus i Sandnessjøen blir et akuttsykehus for HALD-kommunene. Det er ingen som tror at en slik sykehusenhet vil overleve på sikt. Løsningen på denne gåten ligger dermed klart i dagen for alle som ønsker å se den. Med et stort akuttsykehus (eller i hvert fall den største og ledende sykehusenheten) i Sandnessjøen og omegn får sør-regionen et sykehus som vil ha et godt levegrunnlag i hele perioden det planlegges for.

De sydligste kommunene vil fortsette å sogne til dette sykehuset, og dermed til Helse Nord. Kystbefolkningen får et ansvarlig sykehustilbud. Men befolkningen i nord får også et akuttsykehus, som også vil ha gode levekår som kan sikres ytterligere hvis Ranas øvrige vekststrategier slår til. Plasseres sykehuset i sør i Leirfjord, på en akseptabel lokasjon som innfrir Helse Nord RHF sin definisjonen av omegn, aksepterer Vefsn å fravike kravet om DMS. Da har vi et kompromiss som faktisk er et kompromiss, hvor alle interessentene må gi noe men ingen blir store tapere.

Forrige gang et slikt kompromiss ble vedtatt, gikk Ranas ordfører raskt ut og erklærte at det var uakseptabelt for Rana. Dette til tross for at han få dager tidligere hadde tatt til orde for fred og fremgang gjennom nettopp kompromiss. Hvis det er dette Bent Høie presenterer den 27. januar, sitter Geir Waage og varaordfører Anita Sollie med den verdifulle nøkkelen til fred på Helgeland.

Dersom Helgelands største kommune kan vise storhet i å akseptere et kompromiss som representerer et offer for dem, bør de andre kommunene være i stand til å ta imot en slik utstrakt hånd. Vi vet hvilket potensial Helgeland sitter på, med enorme muligheter innenfor alt fra reiseliv til industri, og vi vet hvilke saker som kan være med på å ta Helgeland inn i fremtiden. Batterifabrikk. Rekruttskole. Bedre forbindelse mellom Sandnessjøen og Brønnøysund. Fremtidig vekst innenfor havbruk og reiseliv. Skulle vi ikke prøve dette nå, prøve å stå sammen?

Bård Anders Langø

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags