Fastlege og forsker: Den åpenbare løsningen er to omtrent jevnstore akuttsykehus i Rana og Sandnessjøen

Fra fremleggingen av ressursgruppas innstilling.

Fra fremleggingen av ressursgruppas innstilling. Foto:

Av

Når vi ser samlet på befolkningens behov, helsefaglige og samfunnsmessige argumenter, geografi, vær og tilgjengelighet blir konklusjonen at ETT sykehus på Helgeland rett og slett ikke kan plasseres. Da blir det naturlige alternativet å følge standarden i nord: to passe store akuttsykehus plassert geografisk og værmessig fornuftig, i Rana og i Sandnessjøen, skriver fastlege Anette Foss.

DEL

LeserbrevJeg har bodd på Helgeland i 28 år og regner meg som Helgelending med stor H. Jeg er gift med en sør-helgelending, har gode venner i Mosjøen, har bostedsadresse i Alstahaug og arbeidsadresse som fastlege og sykehjemslege i Rana. Jeg har jobbet med samhandling mellom sykehus og primærhelsetjeneste og mellom kommunene på Helgeland i en årrekke, og har derfor fulgt debatten om sykehusstrukturen på Helgeland med interesse og bekymring. Dette er en vanskelig sak der det ikke finnes noen ideell løsning. Fiendebilder og mistenkeliggjøring er lite konstruktivt. Hvis ikke vi har tillit til hverandre taper hele Helgeland. Selvsagt er det motstridende interesser, hovedsakelig basert på geografi, men også faglige.

Mange har kommentert rapporten fra den eksterne ressursgruppa. Jeg velger å fokusere dette innlegget fra en litt annen vinkel:

Diskusjonen om sykehusorganisering er ikke ny. På slutten av 1990-tallet gikk debatten høyt på Helgeland. Det var bred enighet blant sykehusfolk om at det var ønskelig med ett hovedsykehus, helt til Fylkeskommunen bestemte at det skulle ligge i Sandnessjøen. Da var det slutt på enigheten.

Akkurat det samme skjer nå. Det har vært rørende enighet om at Helgeland må ha ett stort akuttsykehus. Mange grunner taler for dette, bl.a. økende spesialisering, vaktbelastning, rekruttering, sterkere fagmiljø og mulighet for et bredt, samlet sykehustilbud til Helgelands befolkning. Problemet er imidlertid at forutsetningen for de fleste ser ut til å være at det store akuttsykehuset må ligge i det området man selv jobber og bor. Det er forunderlig at ingen i løpet av prosessen har utfordret både sykehusmiljøene og kommunene til å si noe om hva som trengs av helsetjenester der det store akuttsykehuset ikke blir plassert. Ingen – heller ikke den eksterne rapporten – har tatt seg bryet med for alvor å beskrive hvilke sykehustjenester som uansett må befinne seg i det området som ikke lenger skal ha akuttsykehus. Den eksterne rapporten nevner nærmest i forbifarten at det må etableres DMSer som kan erstatte en del av tjenestene lokalsykehuset gir i dag, uten å definere hva dette er, og hvor realistisk det er. Manglende konkretisering og anskueliggjøring av alternativene til dagens sykehus gir debatten en problematisk slagside.

Situasjonen er uansett at et samlet sykehusmiljø og den eksterne rapporten entydig anbefaler ett sykehus på Helgeland. Samtidig finnes det tungtveiende argumenter både mot og for plassering i Mo og mot og for plassering i Sandnessjøen. En mellomløsning litt utenfor Sandnessjøen (Leirfjord) eller litt utenfor Mo (Korgen) løser ikke de grunnleggende avstandsproblemene, og skaper nye.

Det er tankevekkende at de fleste argumentene for og mot plassering i Rana kan snus 180 grader dersom sykehuset blir plassert i Sandnessjøen. Det finnes riktignok noen argumenter om lengre reiseavstand fra Sør-Helgeland og øyene til Rana, og omvendt finnes det andre argumenter for tungindustri og befolkningsmengde i Rana. De fleste argumentene er høyst relevante, og kan ikke avfeies. Det er nettopp dette som er Helgelands utfordring: spredt bosetting fra kyst til fjell, store befolkningskonsentrasjoner i utkantene av regionen, mye geografi og vær. Lang reisevei er et problem for pasientene, for de pårørende som skal følge eller besøke sine kjære, og for helsepersonell som skal til og fra arbeid og samtidig ha tid til familie og venner.

Den åpenbare løsningen, som flere har pekt på, er to omtrent jevnstore akuttsykehus i Rana og Sandnessjøen med en fornuftig funksjonsfordeling mellom disse, og DMS i Mosjøen og Brønnøysund. Det har vært fremsatt som en slags naturlov at det ikke er mulig å sikre gode lokalsykehustjenester med et befolkningsgrunnlag på +/- 40 000. Men i Helse Nord er det faktisk denne typen lokalsykehus som utgjør ryggraden, supplert av Universitetssykehuset (UNN) i Tromsø og Nordlandssykehuset i Bodø. Lokalsykehusene i Helse Nord er typisk små lokalsykehus med akuttfunksjoner i indremedisin, kirurgi og fødetilbud som dekker 30-50000 innbyggere (Narvik, Harstad, Lofoten, Vesterålen, Hammerfest, Kirkenes). Fra å være konstant nedleggingstruet gjennom en årrekke har Helse Nord de siste årene satset på disse sykehusene med nybygg og faglig utvikling slik at de kan fortsette å utvikle gode, nære lokalsykehustilbud til folk. På Helgeland ligger alt på vent inntil vi greier å bli enige…

Helse Nord har et særskilt ansvar og en særskilt mulighet til å utvikle utdanning av helsepersonell og framtidsrettet kvalitet i små lokalsykehus med generelle akuttfunksjoner. Dette understøttes av at de nye spesialistreglene for leger opprettholder generell indremedisin og kirurgi som grunnsteinene i spesialiseringen, basert på en erkjennelse av at generalistkompetanse faktisk er nødvendig i sykehusene for å kunne yte multisyke pasienter helhetlige tjenester. Det betyr at indremedisinere og kirurger har generell vaktkompetanse også i framtiden. Arbeid i lokalsykehus vil bidra til å opprettholde denne kompetansen parallelt med grenspesialistutdanning. Helse Nord bør satse på en god og målrettet videre- og etterutdanning for leger, sykepleiere og annet nøkkelpersonell som jobber i lokalsykehus, der planlagte rotasjonsordninger til UNN og Nordlandssykehuset for kompetansebevaring inngår i en forutsigbar struktur.

Samarbeidet mellom primærhelsetjenesten og lokalsykehuset er grunnsteinen i en sammenhengende helsetjeneste til befolkningen på Helgeland. Velferdsteknologi, avstandsoppfølging, videokonsultasjoner og andre teknologiske nyvinninger vil endre mange av arbeidsmåtene, og kan bidra til både desentralisering og sentralisering. Noen akutte og kroniske tilstander vil kunne håndteres i hjemmet, i kommunal institusjon eller prehospitalt. Noen tilstander skal rett til universitetssykehus. Men de fleste skal fortsatt håndteres på lokalsykehusnivå.

Oppsummert: Når vi ser samlet på befolkningens behov, helsefaglige og samfunnsmessige argumenter, geografi, vær og tilgjengelighet blir konklusjonen at ETT sykehus på Helgeland rett og slett ikke kan plasseres. Da blir det naturlige alternativet å følge standarden i nord: to passe store akuttsykehus plassert geografisk og værmessig fornuftig, i Rana og i Sandnessjøen.

Anette Fosse

Fastlege Øvermo Legesenter, sykehjemslege KTA Ytteren, seniorforsker Nasjonalt senter for distriktsmedisin

Mo i Rana/Offersøy

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags